Gå til hovedinnhold

Hva går det av Arbeiderpartiet?

Angrepet på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya 22. juli 2011, var et angrep på Arbeiderpartiet.

Terroristen angrep regjeringskvartalet fordi det var der Arbeiderpartiet utøvde den politikken som han anså som landsforederi og en fare for den "rasen" han regnet seg som en forsvarer av. Han gikk ikke etter statsministeren eller de enkelte statsråder, men ønsket å demolere det han oppfattet som maktens høyborg. Som et symbol på den ødeleggelsen av "rasen" som regjeringen utøvde der, skulle regjeringskvartalet legges i grus. Som en skamplett skulle det fjernes fra jordens overflate.

Etter å ha etterlatt sin dødelige last foran H-blokka, og skadet personer som var på jobb i regjeringskvartalet, la terroristen vegen til Utøya. Der skjøt han med velberådd hu, 69 personer. 69  personer som tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsfylking, og var samlet om det verdigrunnlaget og den praktiske politikken som ungdomspartiet og moderpartiet, sto sammen om, og som kan samles i ett ord: SOLIDARITET. Solidaritet hjemme og ute. Solidaritet på tvers av landegrenser, hudfarge og kultur.

Terroristen har fått sin straff.

De menneskelige tapene og sårene etter angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, kan aldri leges. Men de materielle skadene kan bøtes på. Sporene etter terroristens udåd kan fjernes ved at vi bringer regjeringskvartalet tilbake i den stand det hadde før ødeleggelsene. Ikke bare H-bloka og Y-blokka burde bli reparert, men også departementslokalene i Grubbegata og Akersgata. Ethvert spor etter ødeleggelsene burde fjernes. Alt burde settes i sin opprinnelige stand som et tydelig tegn på at vi ikke lar oss kue.

Arbeiderpartiets og partiets ungdom var de egentlige målene for terroristens ødeleggelser. All logikk skulle derfor tilsi at Arbeiderpartiet ville gå i bresjen for å gjenopprette "status quo ante". Driften på Utøya burde holdes i hevd som et gjenstridig bevis på at terror ikke kuer troen på et solidarisk samfunn. Og regjeringskvartalet burde bringes tilbake til tilstanden før ugjerningen, som et trassig tegn på ukuelighet og aldri sviktende motstand mot brun ideologi, vold og ødeleggelse.

Arkitekt Viksjøs opprinnelige regjeringskvartal - dvs. H-blokka og Y- blokka - ble oppført i etterkrigstiden - i sosialdemokratiets storhetstid og i sosialdemokratisk ånd. Etter 5 års diktatur, undetrykkelse og nød var nordmenn på ny herrer i eget hus. De to regjeringsblokkene - hvor Y-blokka var den mest karakteristiske - oppstod som manifestasjonen av soialdemokratiske verdier som frihet, demokrati, nøkternhet, likeverd og solidaritet.

Det var disse verdiene 22.-juli-terroristen ville bekjempe. Og det var disse verdiene som skulle vært manifestert ved en sletting av terroristens spor - ved en fjerning av alle materielle spor etter det som skjedde 22. juli 2011, m.a.o. en total restaurering av regjeringskvartalet slik det var før terroristen påførte det skader for å synliggjøre sin motstand mot de politiske verdiene som Viksjøs regjeringskvartal sto som en stolt eksponent for.

Har ikke Arbeiderpartiet forstått noe av dette? Jeg har vært medlem av Arbeiderpartiet i 57 år, og har representert partiet og dets verdigrunnlag i diverse folkevalgte organer. Jeg har vært et stolt Arbeiderparti-medlem i de fleste av disse årene.

Nå undrer jeg: Hvorfor forstår ikke dagens Arbeiderparti at det svikter sine egne idealer og vender ryggen til sin egen fortid, ved å gå inn for å rive Y-blokka? Jeg har fått kritikk for å hevde at det å rive Y-blokka, er å hjelpe 22. juli-terroristen til å fullføre sitt skadeverk. Forstår mine partifeller virkelig ikke at det er nettopp dette som nå skjer? Han ville ødelegge sentret for den solidariske politikken som Arbeiderpartiet førte der. Han ville jevne regjeringskvartalet med jorda, og ta med seg så mange mennesker som mulig i eksplosjonen. Hans mål var å utrette skade.

Y-blokka stod som en bauta mot dette skadeverket. Den ble så å si ikke skadet. Men noen så seg tjent med å overdrive skadene, og påpeke at Y-blokka lå over en veg, og at den derfor var utrygg. Lot Arbeiderpartiet seg dupere av dette? Skjønte det ikke at man kunne økt "tryggheten" ved å iverksette tiltak? Og framfor alt: Skjønte det ikke at ingen - absolutt ingen - offentlige bygg kan gjøres 100 prosent sikre mot en dedikert voldsperson? Skjønte det ikke at Oslo - og Norge forøvrig - er fullt av potensielle mål for den som vil anrette skade på personer og materiell?

Hva skal komme der Y-blokka fortsatt ligger? Et parkliknende område, hyggelig og åpent for folk flest, svares det. Det er jo verken trygt eller sant! Et område åpent for allmenn ferdsel, skaper ikke trygghet. Det bør enhver forstå. Dessuten fjerner man ikke Y-blokka for å få plass til en park, men for å skaffe byggegrunn til glassmonster - et glassberg - som skal innredes uten kontorer, men med arbeidslandskap, for å få plass til flest mulig byrårkrater i et konsentrert departements-apparat. Et drivhus for framtidige virus-epidemier.

Har virkelig ikke Arbeiderpartiet skjønt noe av dette? Har det ikke skjønt at det har sagt ja til å rive "sin egen historie"? Har det ikke skjønt at det går terroristen ærend? Jeg kommer til å få kritikk for å gjenta dette, men det må sies. For det er sant. Sørgelig - og meningsløst sant!

Det er ingen skam å snu. Men det er stor skam å ikke snu når man er på feil veg eller går i feil retning. Derfor: Snu, Arbeiderpartiet! Snu før dere føyer ytterligere skam til skade.

Kay Olav Winther d.e.




Kommentarer

  1. Velskrevet og oversiktlig. Dette burde inn i alle landets hovedaviser !

    SvarSlett
  2. Svært godt skrevet. Det er ikke lett å skjønne hva Arbeiderpartiet mener med dette. En skandale, som kunne vært unngått.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Vandalene vil rive Y-blokka

Man skulle tro at Høyre var et parti med sans for historie og kultur. Men det er altså ikke tilfelle. Fagmiljøer, kunst-, arkitektur- og historie-eksperter samt kulturbevisste enkeltpersoner vil bevare Y-blokka som er et helt sentralt element i arkitekt Erling Viksjøs regjeringskvartal. Men Høyre vil rive. Fagfolk over hele verden steiler, og finner det utrolig at en sivilisert nasjon vil rive et slikt monumentalt byggverk. Men den Høyre-ledede regjeringen holder hardnakket på sitt. Y-blokka skal bort. Picassos og Nesjars kunst får man heller ta vare på på annen måte. Her går Høyre i bresjen for å anrette uopprettelig skade på et enestående kunstverk som andre land ville betalt i dyre domme for å ha. Kommunalminister  Monica Mæland er en standhaftig dame. Åpenbart uten evne til å la seg overbevise av og gi etter for motargumenter. Har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg - uanset hvor skjebnesvangert gal hennes bestemmelse er. Trolig mener hun at ettergivenhet er svakhet. Hun se

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en