En ulykkelig mor trekkes for retten

I Eidsivating lagmannsrett foregår det en sak som aldri burde vært brakt fram for retten. En mor er anklaget for grov omsorgssvikt.
Bakgrunnen for saken, er at den anklagede kvinnens 13-årige datter døde fordi hun nektet å ta til seg føde.

Ifølge påtalemyndigheten skal moren gjentatte ganger ha unnlatt å sørge for at datteren fikk nødvendig helsehjelp og behandling. Hun skal også ha bidratt til å skjule datterens helsetilstand for offentlige myndigheter.

For den som har forsøkt å følge saken via medienes omtale, fortoner den seg noe annerledes. Man sitter ikke igjen med inntrykk av en mor som er ondsinnet eller likeglad, men av en fortvilet mor som ikke ser noen vei ut av de problemene som datterens sykdom stiller henne over for. En mor som på ny og på ny prøver alt, som trygler og ber og truer, som prøver med list og lempe, med tvang og ettergivenhet, men opplever at ingen ting hjelper.

Det begynte med mobbing og mistrivsel på skolen. Jeg har arbeidet i skolen, og truffet fortvilte foreldre. Riktignok ikke i så skjebnesvangre situasjoner som her. Foresatte som syns de har prøvd alt for å løse barnets problemer, men ikke har lykkes. Foreldre som vegrer seg for å gå til det ytterste, og mener at alt trolig vil bli bedre om barnet bare får tid på seg.

Slik har trolig også moren som nå sitter tiltalt i Eidsivating lagmannsrett, reagert. Å ikke kunne hjelpe en person man er glad i, er en fortvilet situasjon. Man prøver alt - og tror om nødvendig på det urealistiske. Og når overtalelser, list og lempe ikke fører fram, går man til ytterligheter. Som å true med å ta livet av seg. Fortvilelsen tar mange veier

Foreldre har begrenset kontroll på barn i 12 - 13-årsalderen. Den syke datteren skal ha truet med å skade seg selv hvis sykehuset  - hvor hun tidligere hadde vært innlagt - ble kontaktet på ny. Hva gjør en bekymret mor i en slik situasjon? Tar sjansen på at trusselen er en bøff? Eller håper på at situasjonen skal vende seg til det bedre, hvis hun lar være å skjerpe konflikten og unnlater å konfrontere datteren?

Barneværnet i Bærum og Valdres har fått kritikk fra fylkesmennene i Oppland og Oslo og Akershus for sin befatning med saken. Barnevernet skal ha bygd for ukritisk på helsevesenets uttalelser i stedet for undersøke saken selv. Statens helsetilsyn har åpnet tilsynssak mot virksomheter og leger i helsevesenet.

At det profesjonelle hjelpeapparatet er kommet til kort i saken, burde fortalt påtalemyndigheten at den fortvilte moren har stått over for en utfordring som hun ikke har maktet. Ikke fordi hun har vært skjødesløs eller likeglad, eller med forsett har skjult sakens realiteter for myndighetene, men fordi datterens problemer og egenvilje har krevd mer av henne enn hun har vært i stand til å bidra med.

En ulykkelig mor har vært igjennom traumatiske opplevelser med en datter som har syknet bort foran øynene hennes. Datteren døde. Moren sitter igjen med sorgen - og med selvbebreidelser og spørsmål om hun kunne gjort noe mer, og hva hun kunne gjort annerledes.

I denne situasjon anklager påtalemyndigheten henne for å ha utvist grov omsorgssvikt, og for å være skyld i datterens død. Det virker urimelig. Ja, egentlig hensynsløst over all forstand.

Moren er anklaget for å ha overtrådt straffelovens (1902) §219 og straffeloven (2005) §283, jf. §282. 

Det er egnet til å forundre. Lovgiver kan umulig ha ment at disse lovbestemmelsene skulle omfatte forhold som dem som er kommet for en dag i denne saken.

I realiteten er moren i denne saken skadelidende - akkurat som datteren. Hun er ikke skadeforvolder. Ved å anklage henne og føre sak mot henne, har rettsvesenet forverret hennes sorg og skadet hennes omdømme.

Vi må håpe at hun blir frikjent av lagmannsretten, og at påtalemyndigheten lar det bli med det. Så kan hun i sin tur søke erstatning for tort og svie. Slik erstatning har hun rettelig fortjent.

Kay Olav Winther d.e.