Gå til hovedinnhold

En ulykkelig mor trekkes for retten



I Eidsivating lagmannsrett foregår det en sak som aldri burde vært brakt fram for retten. En mor er anklaget for grov omsorgssvikt.
Bakgrunnen for saken, er at den anklagede kvinnens 13-årige datter døde fordi hun nektet å ta til seg føde.

Ifølge påtalemyndigheten skal moren gjentatte ganger ha unnlatt å sørge for at datteren fikk nødvendig helsehjelp og behandling. Hun skal også ha bidratt til å skjule datterens helsetilstand for offentlige myndigheter.

For den som har forsøkt å følge saken via medienes omtale, fortoner den seg noe annerledes. Man sitter ikke igjen med inntrykk av en mor som er ondsinnet eller likeglad, men av en fortvilet mor som ikke ser noen vei ut av de problemene som datterens sykdom stiller henne over for. En mor som på ny og på ny prøver alt, som trygler og ber og truer, som prøver med list og lempe, med tvang og ettergivenhet, men opplever at ingen ting hjelper.

Det begynte med mobbing og mistrivsel på skolen. Jeg har arbeidet i skolen, og truffet fortvilte foreldre. Riktignok ikke i så skjebnesvangre situasjoner som her. Foresatte som syns de har prøvd alt for å løse barnets problemer, men ikke har lykkes. Foreldre som vegrer seg for å gå til det ytterste, og mener at alt trolig vil bli bedre om barnet bare får tid på seg.

Slik har trolig også moren som nå sitter tiltalt i Eidsivating lagmannsrett, reagert. Å ikke kunne hjelpe en person man er glad i, er en fortvilet situasjon. Man prøver alt - og tror om nødvendig på det urealistiske. Og når overtalelser, list og lempe ikke fører fram, går man til ytterligheter. Som å true med å ta livet av seg. Fortvilelsen tar mange veier

Foreldre har begrenset kontroll på barn i 12 - 13-årsalderen. Den syke datteren skal ha truet med å skade seg selv hvis sykehuset  - hvor hun tidligere hadde vært innlagt - ble kontaktet på ny. Hva gjør en bekymret mor i en slik situasjon? Tar sjansen på at trusselen er en bøff? Eller håper på at situasjonen skal vende seg til det bedre, hvis hun lar være å skjerpe konflikten og unnlater å konfrontere datteren?

Barneværnet i Bærum og Valdres har fått kritikk fra fylkesmennene i Oppland og Oslo og Akershus for sin befatning med saken. Barnevernet skal ha bygd for ukritisk på helsevesenets uttalelser i stedet for undersøke saken selv. Statens helsetilsyn har åpnet tilsynssak mot virksomheter og leger i helsevesenet.

At det profesjonelle hjelpeapparatet er kommet til kort i saken, burde fortalt påtalemyndigheten at den fortvilte moren har stått over for en utfordring som hun ikke har maktet. Ikke fordi hun har vært skjødesløs eller likeglad, eller med forsett har skjult sakens realiteter for myndighetene, men fordi datterens problemer og egenvilje har krevd mer av henne enn hun har vært i stand til å bidra med.

En ulykkelig mor har vært igjennom traumatiske opplevelser med en datter som har syknet bort foran øynene hennes. Datteren døde. Moren sitter igjen med sorgen - og med selvbebreidelser og spørsmål om hun kunne gjort noe mer, og hva hun kunne gjort annerledes.

I denne situasjon anklager påtalemyndigheten henne for å ha utvist grov omsorgssvikt, og for å være skyld i datterens død. Det virker urimelig. Ja, egentlig hensynsløst over all forstand.

Moren er anklaget for å ha overtrådt straffelovens (1902) §219 og straffeloven (2005) §283, jf. §282
Det er egnet til å forundre. Lovgiver kan umulig ha ment at disse lovbestemmelsene skulle omfatte forhold som dem som er kommet for en dag i denne saken.

I realiteten er moren i denne saken skadelidende - akkurat som datteren. Hun er ikke skadeforvolder. Ved å anklage henne og føre sak mot henne, har rettsvesenet forverret hennes sorg og skadet hennes omdømme.

Vi må håpe at hun blir frikjent av lagmannsretten, og at påtalemyndigheten lar det bli med det. Så kan hun i sin tur søke erstatning for tort og svie. Slik erstatning har hun rettelig fortjent.

Kay Olav Winther d.e.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for