Strøm på avveier

Norge er et land langt mot nord. Vi har vinter 5 måneder i året - ofte mer. Det gir oss mange utfordringer som andre land er spart for.

Det er f. eks. kaldt her. Selv om vi bygger boliger som er tilpasset det barske klimaet vi lever i, må vi varme opp boligene våre hele vinteren - og mange ganger både om høsten og våren i tillegg.

Dette forsøker vi å gjøre så miljøvennlig som mulig. Derfor har vi i stor utstrekning brukt elektrisitet til oppvarming i tilegg til lys og drift av elektriske maskiner i husholdningen. Mange boliger er til og med bygd uten mulighet for vedfyring eller bruk av vannbåren varme. De som bor der, er avhengig av strøm.

Norsk elektrisitet er - og har i uminnelige tider vært - produsert ved hjelp av vannkraft. Det er en fornybar ressurs. Og produksjonen og forbruket forurenser lite. Oppvarming ved bruk av elektrisk strøm er altså en vinn-vinn-situasjon i Norge.

Fordi elektrisk strøm er så ren og fourenser så lite, har vi funnet ut at den med fordel kan erstattet f.eks. fossile energikilder. Tog går på strøm. Stadig flere biler drives med strøm. Vi planlegger at strøm skal erstatte olje som energikilde for fly og skip. Industrien elektrifiseres stadig mer. Og det snakkes om å erstatte stedlig utvunnet energi på oljeplattformer med elektrisitet fra land.

Strømbehovet øker derfor så å si uten grenser.

Nå er det dessverre slik at Norge - som er stort i utstrekning og mangeartet når det gjelder geografi og klima - ikke har like gode muligheter for å produsere elektrisk strøm over alt. Tilgangen på egnede vannkilder varierer. Det samme gjelder tilgangen på vind og bølgekraft.

Da skulle man jo tro at myndighetene for lenge siden hadde bygd ut et nasjonalt fordelingsnett. M.a.o. en nasjonal infrastruktur - som ville gjøre det mulig å fordele den nasjonalt produserte strømmen til ulike deler av nasjonen etter behov.

På tross av sin mangfoldigh ér jo Norge én nasjon. De naturgodene vi har, og verdien av det vi produserer og selger, bør jo derfor i rimelighetens navn fordeles slik at man så langt det er mulig, har samme muligheter til å dra nytte av våre felles ressurser uansett hvor i landet man bor.

Men slik har myndighetene ikke tenkt - eller handlet. Derfor er vi havnet i den situasjon at Nord-Norge, Midt-Norge og Sør-Norge utgjør tre adskilte kraftregioner. Det fins ingen kabler fra Sør-Norge til - eller fra - Midt- eller Nord-Norge.

Derimot har Norge bygd kabler til utlandet.

Liberalistiske krefter i Norge har nemlig funnet ut at Norge skal være en del av et Europeisk kraftmarked. Markedet skal altså bestemme prisen på norsk kraft. Dette ble vedtatt av Høyreregjeringen Syse i 1990, og ble iverksatt fra 1991 som ledd i den "lovpriste" liberaliseringen under Høyre-bølgen som Høyre og spesielt Kåre Willoch, har påberobt seg "æren" for. Det er denne liberaliseringen vi i dag betaler dyrt for.

Filosofien bak utenlandskablene er at Norge kan selge kraft til Europa. når vi har overskudd. Dessuten kan vi - om situasjonen skulle oppstå - importere billig kraft derfra når kraftprodusentene i Europa har overskudd.

Problemet er at kraft i andre land for en stor del har vært produsert ved forbrenning av kull. Den har altså vært - og ér for en stor del ennå - særdeles forurensende og skadelig for miljøet. Slik kraft er derfor på vei ut som ledd i "det grønne skiftet". 

"Billig kraft" fra Europa blir derfor en stadig sjeldnere vare, og den kraften vi kjøper, er for en stor del særdeles "uren" og miljøødeleggende.

I debatten hevdes det stadig at Norske kunder profiterer på importert av billig kraft, og at kraftkablene først og fremst er fordel for oss, og at vi ikke har dyr strøm i Norge fordi vi tapper våre magasiner og selger kraften til utlandet.

Om dette er riktig, er lett å måle. Man må bare sammenholde mengden av strøm som vi produserer med den mengden av strøm som vi trenger i dag - og i overskuelig framtid. Når man sammenlikner må man se hele det norske kraftmarkedet under ett. Slike oversikter bør våre myndigheter og våkne medier forsyne oss med.

For å kunne overføre strøm innenlands, må man bygge nødvendige overføringsmuligheter fra nord til sør og fra vest til øst. Det er en nødvendihet og en hasteoppgave.

Elektrisk kraft er en livsnødvendighet i Norge. Slik mat og andre nødvendihetsartikler er det.

Det ville ikke være en fornuftig solidaritetshandling og selge så mye av vår fisk eller våre landbruksprodukter eller industriprodukter til utlandet at vi selv kom i nød, for så å forlange at norske familier skal betale internasjonale priser for våre egne produkter.

Det er heller ingen fornuftig "solidaritetshandling" å selge vår kraft utenlands med det resultat at nordmenn må betale kunstig høye priser for kraft som vi har produsert for en brøkdel av salgsprisen.

At regjeringen "subsidierer" strømmen til forbrukerne i den prisgaloppen vi nå opplever, er bra. Skjønt, egentlig betaler de bare tilbake en del av det de har tatt i avgifter og svinedyr strøm. Og det er i alle tilfelle langt fra tilstrekkelig. Regjeringen må straks ta grep om den nasjonale kraftsituasjonen og sette i verk tiltak som sikrer solidarisk innenlands fordeling og tilstrekkelig produksjon av norsk kraft.

At det nåværende prisfastsettingssystemet ikke fungerer tilfredsstillende er strømprisene i oktober, november, desember og januar et udiskutabelt bevis på.

Skal regjeringen opprettholde sin troverdighet må den handle raskt, resolutt og effektivt. Lar den den rådende situasjonen skure og gå, undergraver den sin egen troverdighet. 

Det har den ikke råd til. Og ikke vi rød-grønne velgerne heller. For som sagt - og lovet: Nå er det vanlige folks tur.

Vis det!

Kay Olav Winther d.e.