Gå til hovedinnhold

Exit Brexit?



Britene skal ut av EU. Det har et flertall bestemt i en folkeavstemning. Theresa May påtok seg å forhandle med EU om uttredelsesvilkårene. Hun er blitt enig med EU om en avtale. Den er det ikke mange i Storbritannia som er fornøyd med.

Ikke minst i hennes eget parti er det misnøye. Noen mener at hun har vært altfor ettergivende. Og noen at hun ikke har vært ettergivende nok. Enkelte ønsker "a hard brexit" uten noen avtale om det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU. Og mange ser ut til å ønske å tre av unionen for å bli kvitt det de oppfatter som ulempene ved medlemskapet, mens de mener at de bør få beholde fordelene. Men enten er man innenfor, eller så er man utenfor. De får ikke bli stående i døråpningen med én fot inne og én ute. De må gå ut, så døra kan bli lukket. Men mange briter er urealistiske. De vil ha både i pose og sekk.

Nord Irland er en del av Storbritannia og skal forlate EU. Republikken Irland som har en lang felles grense med Nord Irland, er - og skal fortsatt være - medlem av EU. Det byr på problemer - både når det gjelder handel og praktisk samkvem. Dette burde britene tenkt på før de arrangerte folkeavstemning. Nå sitter de der med skjegget i postkassa, og må konstatere at grenseproblemene, som de selv har skapt, kan velte Brexit.

To tredeler av dem som har rett til å delta i avstemninger i det konservative partiets underhusgruppe, ønsker å kaste May som statsminister. Hva de ville oppnå med det, er vanskelig å forstå. May har fått EU til å strekke seg langt for å legge forholdene til rette for Storbritannia. Nå har ikke EU mer å gi.

Statsminister May og regjeringen har likevel ikke våget å legge fram avtalen til avstemning i Underhuset. De vet at den vil bli nedstemt. I Underhuset er det mange ulike meninger og oppfatninger om hvordan framtiden bør bli. De er bare enige om én ting: At den avtalen som Theresa May har forhandlet fram, er ubrukelig og må forkastes. Denne enigheten går på tvers av partigrensene.

Årsaken til misnøyen er åpenbar. Parlamentsmedlemmer og mannen og kvinnen i gata har hatt helt urealistiske forestillinger om hva de ville kunne oppnå utenfor EU-felesskapet. De har åpenbart trodd at de kunne kvitte seg med ulempene, men beholde fordelene ved medlemskapet.

Innen 29. mars skal Storbritannia være ute av EU. Det snakkes om forlengelse av utmeldelsesfristen, ny folkeavstemning eller  nyvalg  for å få øst den floken som britene har surret seg inn i.

Det er neppe realistisk. EU er åpenbart interessert i å strekke seg lenger enn unionen allerede har gjort, for å hjelpe Storbritannia ut av vanskelighetene som britene selv har skapt. For EU er det "take it or leave it". Å forlenge utmeldelsesfristen vil derfor ikke ha noe for seg. Britene får ikke bedre vilkår enn dem Theresa May har forhandlet fram.

Og på hjemmebane vil kaoset fortsatt råde. En ny folkeavstemning ville trolig skape flere problemer enn den ville løse. Britene er motstandere av fri arbeidsinnvandring. De ønsker å ha sitt indre arbeidsmarked for seg selv. Det er derfor lite sannsynlig at en ny folkeavstemning vil gi et annet resultat enn den forrige.

Nyvalg er en annen sak. Corbyn og Labour kan kanskje få styrket sitt mandat, men flertall oppnår de neppe. Og enda viktigere: EU er selvfølgelig ikke villig til å gi en Labour-regjering bedre vilkår enn det Therasa May har fått. Kortene er lagt enten man heter May, Corbyn eller Johnson.

Det som gjenstår for britene er å ta standpunkt til Thersa May's forhandlingsresultat. Sier Parlamentet nei takk, forlater Storbritannia EU uten samarbeidsavtale. Somler de slik at de ikke rekker å stemme over May's  avtaleutkast, må de også tre ut uten avtale.

Mange briter har fått kalde føtter, men "for sent skal synderen angre". Exit Brexit er etter all sannsynlighet ikke et realistisk alternativ. Det som nå er spørsmålet, er hva britene skal få med seg når de går ut døra den 29. mars. Avviser Parlamentet Mays framforhandlede avtale, eller trenerer avgjørelsen, er faren stor for at de forlater EU tomhendt. Men det ser May's høyrøstede kritikere ikke ut til å forstå.

30. mars - dvs. dagen etter Storbritannias uttreden av Den europeiske union - er en lørdag. Blir May's avtale nedstemt, vil denne lørdagen etter alt å dømme bli en "blåmandag" med langvarige, hardarbeidende "tømmermenn".


Kay Olav Winther d.e.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig. En konflikt som må løses internt.   USAs og NATOs nærvær i Afghanistand var en okkupasjon. At okkupantene trekker seg ut, er egentlig en gledelig begivenhet. At Taliban har overtatt maktet og vil opprette et islamsk styre, et khalifat styrt etter sharia og ledernes religiøse fordommer og forgodtbefinnende, vil være en tragedie for mange afghanere.    Menneskerettighetene vil bli krenket, kvinner og jenter vil bli underkuet, mange vil bli drept og enda mange flere vil rømme - eller forsøke å rømme - landet. For milioner av afghanere vil talibanstyret oppleves som et helvete på jord. Men det dreier seg om et internt afghansk forhold. Skal Talibans terrorregime bekjempes, må det bekjempes av afghanerne selv. Verken USA eller NATO  - eller noen annen fremmed makt har rett til å invadere Afghanistan for å bekjempe de religiøse fanatikerne som nå har makten. Hvis noen skulle øve modererende innflytelse på Taliban, måtte det være FN. Ikke ved våpenbruk o