Gå til hovedinnhold

Hvem er eliten?


De som tilhører eliten stemmer ikke på Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Det framgår av intervjuer  som er gjennomført med 1.352 personer i den norske eliten, kan  Klassekampen fortelle.

"Den norske eliten"? Hva og hvem er nå det? Hva er kriteriene for å bli regnet for noe mer enn andre?
Elite er, i følge Stor norske leksikon på nett, "en minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad, overfor det øvrige samfunn, og som talsmann utad, overfor omverdenen."

"Opptrer som autoritet". Altså noen som ikke nødvendigvis er en autoritet, eller er gitt autoritet, men en som opptrer som som han eller hun vet mer, eller er viktigere, altså rangerer over andre i samfunnshierarkiet. For ikke å si: En som tiltar seg autoritet. En synser og forståsegpåer som ikke viker tilbake for å sette normer for andre og fortelle omgivelsene hva det er comme il faut å mene.

Min - nokså uærbødige - oppfatning er at vi ikke har det vi kan kalle for elite(r) i Norge. Stortinget og regjeringen rekrutteres fra brede folkelag, og høyt utdannende - som godt kan være enere på sitt område - har ikke kortere veg til maktens taburetter enn Per og Pål.

De som sitter med økonomisk makt, utøver nok i ikke uvesentlig grad indirekte politsk innflytelse, men generaler, biskoper, professorer og direktører må som andre, gå vegen om politiske partier hvis de skal skaffe seg avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen. Og de blir ikke ofte nominert.

Så noen herskende elite som dominerer vårt samfunn i kraft av sosial plassering og nedarvet forrang til politiske verv og tilgang til maktens korridorer, har vi ikke.

Partene i arbeidslivet utgjør heller ingen elite - eller eliter. Både lokalt, regionalt og sentralt samarbeider partene i arbeidslivet med hverandre. Viktige avgjørelser tas i et nært trepartssamarbeid på nasjonalt plan. Her er ingen plass for elitisme eller enegang.

Intervjuene, som jeg nevnte innledningsvis, ble foretatt av Statistisk Sentralbyrå 2015. De viser at personer som tilhører det SSB forstår som "eliten", stemmer Høyre og Arbeiderpartiet. Venstre og Kristelig Folkeparti får begge under 10 prosent oppslutning fra det samme segmentet, mens "SV, Rødt og MDG til sammen havner på 10 prosent".

At Fremskrittspartiet og Senterpartiet begge  står svakt og sanker liten oppslutning fra eliten, forklares ved at de har profilert seg som "partier som går mot eliten". Formodentlig da i motsetning til alle de andre partiene. De to partiene får hver kun 1 prosent oppslutning fra det undersøkelsen definerer som eliteskiktet.

Det er forskeren Trygve Gulbrandsens som har foretatt undersøkelsen. Nå presenterer han resultatene i boka «Elites in an Egalitarian Society: Support for the Nordic Model». Jeg har ikke lest boka. Jeg har bare lest Klassekampens omtale.

Klassekampen skriver ikke hvem den omtalte eliten er. Men så vidt jeg forstår, lover avisa å følge opp saken med flere artikler. Da håper jeg at det også avsløres hvem den norske eliten er. Det er jeg rimelig spent på.

Inntil videre holder jeg fast på min oppfatning: Vi har ingen elite i Norge. Vi har et egalitært samfunn. Det er Per og Pål og Kari Trestakk som styrer. Alle spirer til elitisme og topptung styring, avviser vi kontant. Det er vår styrke. Og en kvalitet vi bør ta vare på.

Å tale om "eliter" i Norge, er malplassert. Begrepet dekker ikke de faktiske forhold. Derimot kan det bidra til å åpne for elitistiske tanker som hittil ikke har funnet grobunn i vårt sosialdemokratiske likhetssamfunn.

La oss derfor få vite hvem denne eliten formodes å være. Slik at vi kan motarbeide enhver anti-egalitær tendens som måtte dukke opp i kjølvannet av regjeringens iherdige strev for å begunstige de velstående på bekostning av den jevne kvinne og mann.

Kay Olav Winther d.e.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig. En konflikt som må løses internt.   USAs og NATOs nærvær i Afghanistand var en okkupasjon. At okkupantene trekker seg ut, er egentlig en gledelig begivenhet. At Taliban har overtatt maktet og vil opprette et islamsk styre, et khalifat styrt etter sharia og ledernes religiøse fordommer og forgodtbefinnende, vil være en tragedie for mange afghanere.    Menneskerettighetene vil bli krenket, kvinner og jenter vil bli underkuet, mange vil bli drept og enda mange flere vil rømme - eller forsøke å rømme - landet. For milioner av afghanere vil talibanstyret oppleves som et helvete på jord. Men det dreier seg om et internt afghansk forhold. Skal Talibans terrorregime bekjempes, må det bekjempes av afghanerne selv. Verken USA eller NATO  - eller noen annen fremmed makt har rett til å invadere Afghanistan for å bekjempe de religiøse fanatikerne som nå har makten. Hvis noen skulle øve modererende innflytelse på Taliban, måtte det være FN. Ikke ved våpenbruk o