VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen har sagt opp. Han har sluttet fordi han har etablert et kjæresteforhold til stortingsrepresentant Jette Christensen fra Arbeiderpartiet. Et slikt forhold er uforenlig med jobben som politisk kommentator mener ledelsen i VG. Og Jacobsen er tilsynelatende enig. Han sa derfor opp og forlot jobben "på dagen".
Kommentatorer i andre aviser er enige. Den ene etter den andre står fram og erklærer at Jacobsen gjorde det eneste rette. Skal man skrive politiske kommentarer i en seriøs avis, må man være "politisk ubundet". "Skjulte forhold" kan ikke aksepteres, sies det bl.a. Kortene må på bordet. "Kontrakten mellom avis og leser" krever det.
Her halter logikken. Jacobsens og Christensens forhold var ikke skjult lenger. Jacobsen måtte tvert i mot, gå da forholdet ble kjent og bekreftet.
Mye tyder på at Jacobsen har hatt et nært forhold til Jette Christensen gjennom lengre tid. Mens forholdet har utviklet seg, har han fortsatt med sin kommentatorvirksomhet. Ingen har reagert på det han har skrevet. Men nå, når han legger kortene på bordet, må han gå.
Jeg reagerer negativt på tankegangen bak avgangen. Ved å mene at politiske kommentatorer ikke kan ha personlige forhold til politikere, indikerer VGs ledelse at kommentatorer må være uten bindinger til personer som kan påvirke deres holdninger, eller som kommentatoren føler at han eller hun må ta hensyn til.
Det er en fiktiv uavhengighet og nøytralitet VG her foreskriver. Alle kommentatorer - og journalister forøvrig - har sine bindinger. Ingen er absolutt fri. De har sine personlige preferanser og oppfatninger. Og de lever i sosiale sammenhenger med følelsesmessige avhengighetsforhold til familie, kolleger og kjente. Og under påtrykk fra personer i næringslivet og samfunnet forøvrig.
Den nøytrale, forutsetningsløse kommentator eksisterer ikke. Og hadde vedkommende eksistert, ville hun eller han formodentlig skrevet kjønnsløst, flatt og intetsigende uten kjennskap til, erfaring fra og dermed referanser til, den virkeligheten som kommenteres.
Enhver våken kommentator i VG vet hvilken vei ledelsen "heller". Det vet leserne også. Politisk ligger VG til høyre for Dagsavisen og Dagbladet, på linje med Aftenposten og Dagens Næringsliv. Selv om den har en "friskere" tone. Det vet alle, og en kommentator som vil "gjøre det godt" i VG, tar dette i betraktning. Man skal være kritisk mot alle, men ekstra kritisk skal man være mot venstresiden i politikken. Bl.a. mot Arbeiderpartiet.
Som sagt: Ingen kommentatorer skriver uten forutinntatthet. Kommentatorvirksomheten har et politisk siktemål. Den skal ikke informere. Den skal påvirke. VGs kommentatorer skal rette kritikkens søkelys mot venstresiden i norsk politikk. De må derfor ikke ha hjertet på venstre side.
Den feilen Jacobsen gjorde, var ikke at han forelsket seg i en politiker, men at han tapte sitt hjerte til en person på venstresiden. Til "fienden", så å si. For hvordan kan han være kritisk mot Arbeiderpartiet, og det rød-grønne maktsentrum, når hans hjertes utkårede befinner seg der.
Min tro er at hvis Jacobsen hadde innledet et nærmere forhold til en fra høyresiden i norsk politikk, ville det ikke vært like problematisk. For selv om VG - pliktskyldigst? - kritiserer til høyre og venstre, er det på høyre side avisa har sitt hjerte. Det burde Jacobsen også hatt. Da kunne han trolig fortsatt med å gi uttrykk for VGs usminkede meninger på kommentarplass.
Men hjertet følger sine egne veier. En rød kjæreste eller samboer kan den som skal kommentere på VGs vegne, ikke ha. Det mener åpenart VGs ledelse. Det innså også Frithjof Jacobsen. Og det forstår et unisont kor av kommentatorer i andre aviser.
Det presseetiske problemet er ikke at Jacobsen måtte gå. Problemet er at det blir framstilt som om han gikk fordi et kjærlighetsforhold til en stortingsrepresentant ikke var forenlig med saklig, uhildet, upartisk politisk kommentarvirksomhet.
Forholdet er antakelig det stikk motsatte. Jacobsen måtte trolig gå fordi VGs ledelse var redd for at ikke lenger ville være "partisk" nok. At hans nære forhold til en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, ville hindre ham i å drive jakt på venstresiden i norsk politikk. Jacobsen måtte altså neppe gå fordi han ikke lenger var nøytral og ubundet, men fordi man ikke kunne være sikker på at han helte til den "riktige" siden.
Etter min oppfatning har VG sin selvfølgelige rett til å ha sine politiske oppfatninger og til å kjempe for dem - på kommentarplass og ellers. VG er ikke en nøytral nyhetsformidler. VG er et organ solid plassert på høyresiden i norsk politikk og samfunnsdebatt.
Personer og organer på høyresiden har alltid framstilt deres posisjon som upolitisk, saklig og nøytral. Mens andre har representert fløyer med avvikende meninger og særinteresser.
Det skal man ikke la seg lure av. Heller ikke i Jacobsen-saken. VGs kommentatorvirksomhet har alltid vært styrt av de interessene som avisa er ment å skulle ivareta. Den som tror at VG ikke har noen egen agenda i samfunnsdebatten, må tro om igjen.
Frithjof Jacobsen var bare en brikke i det politiske spillet. Han satte seg selv ut av spill. Sorgen blir neppe langvarig. VG finner snart en ny kommentator med hjertet på høyre side.
Kay Olav Winther d.e.
Kommentatorer i andre aviser er enige. Den ene etter den andre står fram og erklærer at Jacobsen gjorde det eneste rette. Skal man skrive politiske kommentarer i en seriøs avis, må man være "politisk ubundet". "Skjulte forhold" kan ikke aksepteres, sies det bl.a. Kortene må på bordet. "Kontrakten mellom avis og leser" krever det.
Her halter logikken. Jacobsens og Christensens forhold var ikke skjult lenger. Jacobsen måtte tvert i mot, gå da forholdet ble kjent og bekreftet.
Mye tyder på at Jacobsen har hatt et nært forhold til Jette Christensen gjennom lengre tid. Mens forholdet har utviklet seg, har han fortsatt med sin kommentatorvirksomhet. Ingen har reagert på det han har skrevet. Men nå, når han legger kortene på bordet, må han gå.
Jeg reagerer negativt på tankegangen bak avgangen. Ved å mene at politiske kommentatorer ikke kan ha personlige forhold til politikere, indikerer VGs ledelse at kommentatorer må være uten bindinger til personer som kan påvirke deres holdninger, eller som kommentatoren føler at han eller hun må ta hensyn til.
Det er en fiktiv uavhengighet og nøytralitet VG her foreskriver. Alle kommentatorer - og journalister forøvrig - har sine bindinger. Ingen er absolutt fri. De har sine personlige preferanser og oppfatninger. Og de lever i sosiale sammenhenger med følelsesmessige avhengighetsforhold til familie, kolleger og kjente. Og under påtrykk fra personer i næringslivet og samfunnet forøvrig.
Den nøytrale, forutsetningsløse kommentator eksisterer ikke. Og hadde vedkommende eksistert, ville hun eller han formodentlig skrevet kjønnsløst, flatt og intetsigende uten kjennskap til, erfaring fra og dermed referanser til, den virkeligheten som kommenteres.
Enhver våken kommentator i VG vet hvilken vei ledelsen "heller". Det vet leserne også. Politisk ligger VG til høyre for Dagsavisen og Dagbladet, på linje med Aftenposten og Dagens Næringsliv. Selv om den har en "friskere" tone. Det vet alle, og en kommentator som vil "gjøre det godt" i VG, tar dette i betraktning. Man skal være kritisk mot alle, men ekstra kritisk skal man være mot venstresiden i politikken. Bl.a. mot Arbeiderpartiet.
Som sagt: Ingen kommentatorer skriver uten forutinntatthet. Kommentatorvirksomheten har et politisk siktemål. Den skal ikke informere. Den skal påvirke. VGs kommentatorer skal rette kritikkens søkelys mot venstresiden i norsk politikk. De må derfor ikke ha hjertet på venstre side.
Den feilen Jacobsen gjorde, var ikke at han forelsket seg i en politiker, men at han tapte sitt hjerte til en person på venstresiden. Til "fienden", så å si. For hvordan kan han være kritisk mot Arbeiderpartiet, og det rød-grønne maktsentrum, når hans hjertes utkårede befinner seg der.
Min tro er at hvis Jacobsen hadde innledet et nærmere forhold til en fra høyresiden i norsk politikk, ville det ikke vært like problematisk. For selv om VG - pliktskyldigst? - kritiserer til høyre og venstre, er det på høyre side avisa har sitt hjerte. Det burde Jacobsen også hatt. Da kunne han trolig fortsatt med å gi uttrykk for VGs usminkede meninger på kommentarplass.
Men hjertet følger sine egne veier. En rød kjæreste eller samboer kan den som skal kommentere på VGs vegne, ikke ha. Det mener åpenart VGs ledelse. Det innså også Frithjof Jacobsen. Og det forstår et unisont kor av kommentatorer i andre aviser.
Det presseetiske problemet er ikke at Jacobsen måtte gå. Problemet er at det blir framstilt som om han gikk fordi et kjærlighetsforhold til en stortingsrepresentant ikke var forenlig med saklig, uhildet, upartisk politisk kommentarvirksomhet.
Forholdet er antakelig det stikk motsatte. Jacobsen måtte trolig gå fordi VGs ledelse var redd for at ikke lenger ville være "partisk" nok. At hans nære forhold til en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, ville hindre ham i å drive jakt på venstresiden i norsk politikk. Jacobsen måtte altså neppe gå fordi han ikke lenger var nøytral og ubundet, men fordi man ikke kunne være sikker på at han helte til den "riktige" siden.
Etter min oppfatning har VG sin selvfølgelige rett til å ha sine politiske oppfatninger og til å kjempe for dem - på kommentarplass og ellers. VG er ikke en nøytral nyhetsformidler. VG er et organ solid plassert på høyresiden i norsk politikk og samfunnsdebatt.
Personer og organer på høyresiden har alltid framstilt deres posisjon som upolitisk, saklig og nøytral. Mens andre har representert fløyer med avvikende meninger og særinteresser.
Det skal man ikke la seg lure av. Heller ikke i Jacobsen-saken. VGs kommentatorvirksomhet har alltid vært styrt av de interessene som avisa er ment å skulle ivareta. Den som tror at VG ikke har noen egen agenda i samfunnsdebatten, må tro om igjen.
Frithjof Jacobsen var bare en brikke i det politiske spillet. Han satte seg selv ut av spill. Sorgen blir neppe langvarig. VG finner snart en ny kommentator med hjertet på høyre side.
Kay Olav Winther d.e.
Kommentarer
Legg inn en kommentar