Vi får ny regjering. Tre partier skal bli til fire.
Det er ikke meg imot. Det gjelder nemlig samme naturlover i politikken som på kjøkkenet: Jo, mer man sper, desto tynnere blir suppa.
Når man først skal ha en såkalt "borgerlig" regjering, vil jeg heller ha en firepartiregjering enn en regjering med medlemmer utelukkende fra Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis Venstre og Kristelig Folkeparti ikke skal forsvinne helt fra det politiske landskapet, må de stå opp mot den mest ytterliggående Høyre-Frp-politikken. Det vet alle de fire regjeringspartiene. De må derfor alle etterstrebe et slags "politisk minste felles multiplum". Det er å foretrekke framfor "hard core" Høyre og Frp-politikk.
Venstre har gjennomgått en effektiv slankekur etter at partiet gikk inn i regjeringen. Partiet er anonymt og befinner seg stort sett under sprerregrensen.
Nå skal Kristelig Folkeparti gjennom den samme kuren. Avmagringen har allerede begynt. Medlemmer melder seg ut. Nå skal det bli interessant å se hva velgerne gjør. Sitter de og biter seg i leppa, eller viser de sin misnøye mer åpent?
Heller ikke Fremskrittspartiet har unngått å gå ned i vekt i Høyres nærhet. Galupp-tallene gjør neppe Siv Jensen glad. Innholdet av Frp-politikk på regjeringens agenda synker proporsjonalt med tallet på regjeringspartier. Og framtredende Frp-medlemmer føler seg frustrerte.
Bare Høyre holder match-vekten. Foreløpig. Det er i grunnen interessant. Jo flere partier regjeringen består av, desto trangere blir det om plassen. - også for Høyre. Erna er regjeringskåt. Hun vil strekke seg langt for å få regjeringen til å fungere og overleve. Det vet de tre andre partiene. De unnlater derfor ikke å kreve gjennomslag for flest mulig av sine merkesaker. Skal Erna få sin drøm om en levedyktig flertallsregjering oppfylt, må hun renonsere på mye av sitt eget, og innfri kravene fra samarbeidspartiene. Heller ikke Høyre-Erna får i både pose og sekk.
Slik blir regjeringens politiske profil mindre markant og mer diffus. Det generer som sagt, ikke meg. Men hva sier Høyrevelgerne? Hvor lenge ser de seg tjent med en regjering som ikke fører Høyre-politikk, men markedsfører en lappskaus av Venstre-politikk, Fremskrittsparti-politikk - og nå også Kristelig Folkeparti-politikk? Synes også de at det er så viktig at Erna er statsminister, at de finner seg i at regjeringen fører en politikk som er en miks av økonomisk liberalisme, kulturell populisme, religiøs konservatisme og symbolsk miljøpolitikk?
Hvis Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet spiller kortene sine med kløkt og dyktighet, vinner de neste stortingsvalg. Delvis ved egen hjelp, og delvis fordi velgerne på høyresiden er "fed up" og vil ha forandring. Mange er allerede lei av at små partier som Venstre og Kristelig Folkeparti får så stor innflytelse på den politikken som regjerngen fører, at Høyre-profilen blir borte. Sosiale medier er en god målestokk for hva som rører seg på grasrota. Der uttrykker Høyre-velgerne misnøye med at Ernas regjering ikke fører en tydeligere Høyre-politikk.
Og aktivistene i Fremskrittspartiet legger ikke skjul på at de føler seg bundet på hender og føtter. Som de fleste bandhunder knurrer og glefser de når noen kommer nær. Og hva sier Frp-velgerne? De vil ha færre innvandrere, mindre NAV-penger ut av landet, mer privatisering og tiltak for å stanse framveksten av store fremmedkulturelle barneflokker. Men hva får de når Venstre og Kristelig Folkeparti sitter med en fot på bremsepedalen og ei hand på brekkspaken?
Det skal bli spennende å se hva Erna Solberg bruker sin flertallsregjering til. Og ikke minst: Hvor mye Fremskrittspartipolitikk Kristelig Folkeparti og Venstre er villig til å gå med på. Tøyer Siv Jensen strikken for langt, ryker den. Enten ved at Fremskrittspartiets velgere og stortingsgruppe sier stopp. Eller ved at Kristelig Folkepartiet og Venstre nekter å være med på reisen mot ytre høyre.
Erna Solberg har dannet en flertallsregjering. Men forstår hun at hun samtidig har skapt en regjerinskoalisjon med enda sterkere indre spenninger enn tidligere? Hvor lang tid vil det ta før hun innser at det kanskje var greiere med Kristelig Folkeparti som frittgående støtteparti på Stortinget, enn å ha dem i regjeringen og måtte ta hensyn til dem i en hver sak? Kristelig Folkeparti kan fort bli en bremsekloss. Bremseklosser er nyttige. Men hvis de ligger på hele tiden, går hjulet varmt før det går i stykker.
Kay Olav Winther d.e.
Det er ikke meg imot. Det gjelder nemlig samme naturlover i politikken som på kjøkkenet: Jo, mer man sper, desto tynnere blir suppa.
Når man først skal ha en såkalt "borgerlig" regjering, vil jeg heller ha en firepartiregjering enn en regjering med medlemmer utelukkende fra Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis Venstre og Kristelig Folkeparti ikke skal forsvinne helt fra det politiske landskapet, må de stå opp mot den mest ytterliggående Høyre-Frp-politikken. Det vet alle de fire regjeringspartiene. De må derfor alle etterstrebe et slags "politisk minste felles multiplum". Det er å foretrekke framfor "hard core" Høyre og Frp-politikk.
Venstre har gjennomgått en effektiv slankekur etter at partiet gikk inn i regjeringen. Partiet er anonymt og befinner seg stort sett under sprerregrensen.
Nå skal Kristelig Folkeparti gjennom den samme kuren. Avmagringen har allerede begynt. Medlemmer melder seg ut. Nå skal det bli interessant å se hva velgerne gjør. Sitter de og biter seg i leppa, eller viser de sin misnøye mer åpent?
Heller ikke Fremskrittspartiet har unngått å gå ned i vekt i Høyres nærhet. Galupp-tallene gjør neppe Siv Jensen glad. Innholdet av Frp-politikk på regjeringens agenda synker proporsjonalt med tallet på regjeringspartier. Og framtredende Frp-medlemmer føler seg frustrerte.
Bare Høyre holder match-vekten. Foreløpig. Det er i grunnen interessant. Jo flere partier regjeringen består av, desto trangere blir det om plassen. - også for Høyre. Erna er regjeringskåt. Hun vil strekke seg langt for å få regjeringen til å fungere og overleve. Det vet de tre andre partiene. De unnlater derfor ikke å kreve gjennomslag for flest mulig av sine merkesaker. Skal Erna få sin drøm om en levedyktig flertallsregjering oppfylt, må hun renonsere på mye av sitt eget, og innfri kravene fra samarbeidspartiene. Heller ikke Høyre-Erna får i både pose og sekk.
Slik blir regjeringens politiske profil mindre markant og mer diffus. Det generer som sagt, ikke meg. Men hva sier Høyrevelgerne? Hvor lenge ser de seg tjent med en regjering som ikke fører Høyre-politikk, men markedsfører en lappskaus av Venstre-politikk, Fremskrittsparti-politikk - og nå også Kristelig Folkeparti-politikk? Synes også de at det er så viktig at Erna er statsminister, at de finner seg i at regjeringen fører en politikk som er en miks av økonomisk liberalisme, kulturell populisme, religiøs konservatisme og symbolsk miljøpolitikk?
Hvis Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet spiller kortene sine med kløkt og dyktighet, vinner de neste stortingsvalg. Delvis ved egen hjelp, og delvis fordi velgerne på høyresiden er "fed up" og vil ha forandring. Mange er allerede lei av at små partier som Venstre og Kristelig Folkeparti får så stor innflytelse på den politikken som regjerngen fører, at Høyre-profilen blir borte. Sosiale medier er en god målestokk for hva som rører seg på grasrota. Der uttrykker Høyre-velgerne misnøye med at Ernas regjering ikke fører en tydeligere Høyre-politikk.
Og aktivistene i Fremskrittspartiet legger ikke skjul på at de føler seg bundet på hender og føtter. Som de fleste bandhunder knurrer og glefser de når noen kommer nær. Og hva sier Frp-velgerne? De vil ha færre innvandrere, mindre NAV-penger ut av landet, mer privatisering og tiltak for å stanse framveksten av store fremmedkulturelle barneflokker. Men hva får de når Venstre og Kristelig Folkeparti sitter med en fot på bremsepedalen og ei hand på brekkspaken?
Det skal bli spennende å se hva Erna Solberg bruker sin flertallsregjering til. Og ikke minst: Hvor mye Fremskrittspartipolitikk Kristelig Folkeparti og Venstre er villig til å gå med på. Tøyer Siv Jensen strikken for langt, ryker den. Enten ved at Fremskrittspartiets velgere og stortingsgruppe sier stopp. Eller ved at Kristelig Folkepartiet og Venstre nekter å være med på reisen mot ytre høyre.
Erna Solberg har dannet en flertallsregjering. Men forstår hun at hun samtidig har skapt en regjerinskoalisjon med enda sterkere indre spenninger enn tidligere? Hvor lang tid vil det ta før hun innser at det kanskje var greiere med Kristelig Folkeparti som frittgående støtteparti på Stortinget, enn å ha dem i regjeringen og måtte ta hensyn til dem i en hver sak? Kristelig Folkeparti kan fort bli en bremsekloss. Bremseklosser er nyttige. Men hvis de ligger på hele tiden, går hjulet varmt før det går i stykker.
Kay Olav Winther d.e.
Kommentarer
Legg inn en kommentar