Arbeiderpartiet er en medlemsorganisasjon. Når noen bryter organisasjonens lover, regler eller retningslinjer, reagerer partiet i samsvar med disse bestemmelsene.
Partiets nestleder Trond Giske, ble av partifeller beskyldt for seksuell trakassering. Partiet fant at det var hold i beskyldningene, og traff tiltak ut fra de reglene som gjelder for partiet. Han ble utsatt for disiplinærstraff.
Om han hadde overtrådt lover eller regler som gjorde ham strafferettslig ansvarlig, tok partiet ikke standpunkt til. Arbeiderpartiet er ikke politi eller påtalemakt. Det er heller ikke andre politiske partier. De er en medlemssammenslutninger.
Når likestillingsombudet reagerer på at Arbeiderpartiet ikke vurderte om Trond Giske hadde brutt loven om seksuell trakassering, gjør ombudet seg skyldig i en alvorlig misforståelse som truer rettssikkerheten.
Politiske partier - eller andre medlemsorganisasjoner - er ikke ansvarlige for sine medlemmers handlinger. Heller ikke de handlingene som tillitsvalgte medlemmer gjør seg skyldig i. Organisasjonen er mer å betrakte som en lidende part. Altså en som medlemmets handling uforskyldt går ut over.
Giske er beskyldt for seksuell trakassering. Om han er skyldig etter straffeloven, er det opp til politi og rettsvesen å avgjøre. Anmeldelse av straffbare - eller antatt straffbare - forhold, er det opp til den eller de som er utsatt for overgrep, å anmelde til politiet. Hvis forholdet ikke blir anmeldt, kan politiet - når forholdene tilsier det - ta affære ut fra egen vurdering.
Slik sakens realiteter er omtalt i mediene, tyder alt på at Arbeiderpartiet og dets leder Jonas Gahr Støre har behandlet Giske-saken på en fullt ut korrekt måte. Man fant etter sakens stilling at Giske hadde opptrådt klanderverdig og i strid med partiets retningslinjer. Konklusjonen var at han ikke lenger fortjente partiets tillit. Han måtte derfor fratre sine verv.
Om han i tillegg skulle vært strafferettslig forfulgt, er en sak for andre enn partiet. Når det ikke har skjedd, kan det jo være at de som er trakassert, ikke har ønsket straffeforfølgelse. Kanskje fordi de skadelidte ikke ønsket påkjenningen ved en straffesak. Og kanskje fordi de mener at partiets reasjoner er tilstrekkelige.
Når likestillingsombudet mener at partiet burde vurdert om Giske brøt loven mot seksuell trakassering, inviterer hun til at en medlemsorganisasjon skal overprøve de skadelidte medlemmenes egen vurdering og anmelde forhold som medlemmet selv ikke har anmeldt. Anmeldelse ville dessuten bety en uforholdsmessig påkjenning for en tillitsvalgt som har opptrådt klanderverdig, men kanskje ikke kriminelt. En profilert politiker som Giske, vil ikke kunne straffeforfølges uten at mediene ville drive hensynsløs jakt på ham. Det vil ikke bare skade ham. Det vil skade hans familie. At et politisk parti anmelder et av sine medlemmer, vil være en ekstra belastning både for partiet og den som blir anmeldt. En eventuell frifinnelse i en straffesak, vil komme i skyggen av den mediadekningen en slik sak ville medføre. Skyldig eller uskyldig - den anmeldte vil være dømt for evig og alltid.
Metoo- prosessen var på mange måter en unyansert hekseprosess. Overgrep og trakassering ble avslørt og påtalt og fikk konsekvenser for utøverne. Det er bra. Men begrep som overgrep og trakssering ble ikke definert. Resultatet var at likt og ulikt ble akseptert som klanderverdig oppførsel og trakassering. I en kommune nordpå hadde man for noen år siden en sak hvor et stort antall av bygdas mannlige befolkning ble anklaget for organisert og systematisk overgrepsvirksomhet mot barn. De anklagede benektet sin skyld, men ble møtt med argumentet at barn ikke lyver om slike saker. Resultatet var en rettsskandale med mange ødelagte familier og personlige tragedier.
Mens metoo-saken pågikk, fikk man høre at alle beskyldninger skulle tas på alvor og tros på. De som fikk anklagene og beskyldningene i mot seg, fikk knapt ta til motmæle og forsvare seg. De ble dømt for "standrett". Det bør ikke overraske om metoo-heksejakten vil fortone seg annerledes når den kommer på avstand, enn hva den har gjort til nå. Ble de påståtte overgripernes rettsvern ivaretatt? Fikk de som ble anklaget for trakassering anledning til å forklare og forsvare seg? Ble vanlige rettsregler fulgt, eller ble de "dømt" summarisk og en bloc?
Dette burde Likestillingsombudet være opptatt av. Ombudet bør ikke primært være opptatt av at rettsapparatet blir aktivert, men av at alle involverte i den betente metoo-prosessen får en rettferdig behandling uansett hvilket kjønn de har. Overgrep skal påtales og få konsekvenser. Det samme skal trakassering. Men hva kan med rette defineres som seksuelle overgrep og seksuell trakassering?
Hvis likestillingsombudet har et klart, utvetydig svar på dette, bør ombudet gjøre det allminnelig kjent. Hvis begrepene er uklare og relative - bl.a.når det gjelder sosial kontekst og forholdene de utøves i - bør ombudet bidra til klargjøring. Man kan ikke stigmatisere eller rettsforfølge personer ut fra private, subjektive oppfatninger om hva som er ønskelig, riktig eller galt. Hvis likestillingsombudet vil spille en konstruktiv rolle i bekjempelsen av av seksuelle overgrep og trakassering, bør hun bidra til at begrepene blir konkretisert og klargjort. At det er nødvendig, framgår med skremmende tydelighet av metoo-prosessen.
Kay Olav Winther d.e.
Partiets nestleder Trond Giske, ble av partifeller beskyldt for seksuell trakassering. Partiet fant at det var hold i beskyldningene, og traff tiltak ut fra de reglene som gjelder for partiet. Han ble utsatt for disiplinærstraff.
Om han hadde overtrådt lover eller regler som gjorde ham strafferettslig ansvarlig, tok partiet ikke standpunkt til. Arbeiderpartiet er ikke politi eller påtalemakt. Det er heller ikke andre politiske partier. De er en medlemssammenslutninger.
Når likestillingsombudet reagerer på at Arbeiderpartiet ikke vurderte om Trond Giske hadde brutt loven om seksuell trakassering, gjør ombudet seg skyldig i en alvorlig misforståelse som truer rettssikkerheten.
Politiske partier - eller andre medlemsorganisasjoner - er ikke ansvarlige for sine medlemmers handlinger. Heller ikke de handlingene som tillitsvalgte medlemmer gjør seg skyldig i. Organisasjonen er mer å betrakte som en lidende part. Altså en som medlemmets handling uforskyldt går ut over.
Giske er beskyldt for seksuell trakassering. Om han er skyldig etter straffeloven, er det opp til politi og rettsvesen å avgjøre. Anmeldelse av straffbare - eller antatt straffbare - forhold, er det opp til den eller de som er utsatt for overgrep, å anmelde til politiet. Hvis forholdet ikke blir anmeldt, kan politiet - når forholdene tilsier det - ta affære ut fra egen vurdering.
Slik sakens realiteter er omtalt i mediene, tyder alt på at Arbeiderpartiet og dets leder Jonas Gahr Støre har behandlet Giske-saken på en fullt ut korrekt måte. Man fant etter sakens stilling at Giske hadde opptrådt klanderverdig og i strid med partiets retningslinjer. Konklusjonen var at han ikke lenger fortjente partiets tillit. Han måtte derfor fratre sine verv.
Om han i tillegg skulle vært strafferettslig forfulgt, er en sak for andre enn partiet. Når det ikke har skjedd, kan det jo være at de som er trakassert, ikke har ønsket straffeforfølgelse. Kanskje fordi de skadelidte ikke ønsket påkjenningen ved en straffesak. Og kanskje fordi de mener at partiets reasjoner er tilstrekkelige.
Når likestillingsombudet mener at partiet burde vurdert om Giske brøt loven mot seksuell trakassering, inviterer hun til at en medlemsorganisasjon skal overprøve de skadelidte medlemmenes egen vurdering og anmelde forhold som medlemmet selv ikke har anmeldt. Anmeldelse ville dessuten bety en uforholdsmessig påkjenning for en tillitsvalgt som har opptrådt klanderverdig, men kanskje ikke kriminelt. En profilert politiker som Giske, vil ikke kunne straffeforfølges uten at mediene ville drive hensynsløs jakt på ham. Det vil ikke bare skade ham. Det vil skade hans familie. At et politisk parti anmelder et av sine medlemmer, vil være en ekstra belastning både for partiet og den som blir anmeldt. En eventuell frifinnelse i en straffesak, vil komme i skyggen av den mediadekningen en slik sak ville medføre. Skyldig eller uskyldig - den anmeldte vil være dømt for evig og alltid.
Metoo- prosessen var på mange måter en unyansert hekseprosess. Overgrep og trakassering ble avslørt og påtalt og fikk konsekvenser for utøverne. Det er bra. Men begrep som overgrep og trakssering ble ikke definert. Resultatet var at likt og ulikt ble akseptert som klanderverdig oppførsel og trakassering. I en kommune nordpå hadde man for noen år siden en sak hvor et stort antall av bygdas mannlige befolkning ble anklaget for organisert og systematisk overgrepsvirksomhet mot barn. De anklagede benektet sin skyld, men ble møtt med argumentet at barn ikke lyver om slike saker. Resultatet var en rettsskandale med mange ødelagte familier og personlige tragedier.
Mens metoo-saken pågikk, fikk man høre at alle beskyldninger skulle tas på alvor og tros på. De som fikk anklagene og beskyldningene i mot seg, fikk knapt ta til motmæle og forsvare seg. De ble dømt for "standrett". Det bør ikke overraske om metoo-heksejakten vil fortone seg annerledes når den kommer på avstand, enn hva den har gjort til nå. Ble de påståtte overgripernes rettsvern ivaretatt? Fikk de som ble anklaget for trakassering anledning til å forklare og forsvare seg? Ble vanlige rettsregler fulgt, eller ble de "dømt" summarisk og en bloc?
Dette burde Likestillingsombudet være opptatt av. Ombudet bør ikke primært være opptatt av at rettsapparatet blir aktivert, men av at alle involverte i den betente metoo-prosessen får en rettferdig behandling uansett hvilket kjønn de har. Overgrep skal påtales og få konsekvenser. Det samme skal trakassering. Men hva kan med rette defineres som seksuelle overgrep og seksuell trakassering?
Hvis likestillingsombudet har et klart, utvetydig svar på dette, bør ombudet gjøre det allminnelig kjent. Hvis begrepene er uklare og relative - bl.a.når det gjelder sosial kontekst og forholdene de utøves i - bør ombudet bidra til klargjøring. Man kan ikke stigmatisere eller rettsforfølge personer ut fra private, subjektive oppfatninger om hva som er ønskelig, riktig eller galt. Hvis likestillingsombudet vil spille en konstruktiv rolle i bekjempelsen av av seksuelle overgrep og trakassering, bør hun bidra til at begrepene blir konkretisert og klargjort. At det er nødvendig, framgår med skremmende tydelighet av metoo-prosessen.
Kay Olav Winther d.e.
Kommentarer
Legg inn en kommentar