Gå til hovedinnhold

Skal huseierne betale kaka?



Den  24.09.2007  skrev jeg blogginnlegget nedenfor på bloggen "winther - Meningsytringer om politikk og samfunn, religion og livssyn m.m.". Innlegget er dessverre ikke blitt mindre aktuelt siden den gang. Etter en lang periode med lave renter, truer Sentralbank-sjefen med å heve rentenivået. Det betyr at grådige finansinstitusjoner får påskudd til å heve rentene på boliglån ytterligere for å øke allerede ublu fortjenester på banklån. Og det betyr at enkelte av dem som tjener minst og har store utgifter, får betalingsproblemer. Og at noen må gå fra hus og hjem.

Generell rentehøyning er et særdeles usosialt politisk tiltak. Spesielt hardt går det ut over dem som eier boligen de bor i.  Det kan nok være behov for å kjøle ned økonomien, men det må skje slik at man trekker inn kjøpekraft der den er for høy, ikke hos personer som allerede sliter med å klare utgiftene.

Har man høy lønn og minimal empati kan man selvfølgelig mene at familier med høy gjeld og liten betalingsevne kan takke seg selv. Slik er det selvfølgelig ikke. Den som bor i sentrale strøk kommer ikke utenom høye boutgifter. Og hvem er skyld i det?

Først kjører myndighetene en lavrentepolitikk som får boligprisene til å skyte i været. Deretter setter de bremsene på og velter problemene over på hvermann som ikke har hatt mulighet til å følge med i lønnsgaloppen. For den som har millioner i lønn, og det er jo en del etter hvert, er ikke boligpriser på fra 3 til 7-8 millioner, eller høyere, avskrekkende. Men en vanlig husholdning som tjener 350.000 eller det dobbelte har ikke en betalingsevne som står i rimelig forhold til utgiftsøkningen. Og disse menneskene skal jo også bo. De kan ikke alle sammen flytte til utkantstrøk hvor utgiftene er lavere.

"Flat" renteøkning uansett bivirkninger og hvem det går ut over, er ikke bare usosial. Det er uetisk! Man kan ikke endre reglene mens spillet er i gang. Høyrentepolitikk er tyveri fra dem som sitter hardest i det fra før.  Har man ikke råd, så får man unngå å skaffe stor gjeld, sier økonomene. De er et godt råd til dem som vurderer kjøp, men er kun blår i øynene  på dem som allerede bor i dyre boliger og ikke har utsikter til inntektsøkning. De har handlet på markedets vilkår. Hva skal de gjøre?

Vi hadde en boligkrise på 80-tallet. Boutgiftene var høye, næringslivet stagnerte, mange ble arbeidsledige, måtte gå fra boligene sine, ble gjeldsslaver og fikk ødelagt livet. Den krisen kom ikke som en naturnødvendighet, men var menneskeskapt. Noen lot kynisk taperne betale for kaka.  Ønsker vi en reprise?

Ingen fare, sier ekspertene. Kredittilsynets leder, Bjørn Skogstad Aamo, er riktignok i en viss grad bekymret for husholdningenes gjeldssituasjon, men sier at selv om det skulle bli en korreksjon i boligmarkedet, er det lite sannsynlig med en omfattende krise. En utflating i boligprisene er sannsynlig, og et fall er en reell mulighet, sier han, men folk vil ikke miste jobben i store mengder, og han tror ikke på noen krise. Til det er norsk økonomi er for sterk, og de generelle utsiktene for norsk økonomi og sysselsetting er gode.

Det er godt å høre, men gjelder det uansett hva sentralbanksjefen måtte finne på? Uansett hva kommunene legger på av eiendomsskatt og avgifter? Og uavhengig av oljepriser? Og uten hensyn til internasjonale konjunkturer?  For dem som kommer ille ut, er det liten trøst at store mengder neppe vil miste jobben. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at det ikke føres en politikk som  bringer noen uforskyldt ut i ulykke - verken på kort eller lang sikt.

Regjering og storting kan ikke fraskrive seg ansvaret for rentepolitikken. Sentralbanken er en del av staten. Ikke omvendt. Rentepolitikken må inngå som en integrert del av en samlet koordinert velferdspolitikk hvor næringshensyn bare er én side av saken. Det gjelder å være føre var. Å beklage når ulykken først er ute, er det liten hjelp i.

Kay Olav Winther d.e.        

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Vandalene vil rive Y-blokka

Man skulle tro at Høyre var et parti med sans for historie og kultur. Men det er altså ikke tilfelle. Fagmiljøer, kunst-, arkitektur- og historie-eksperter samt kulturbevisste enkeltpersoner vil bevare Y-blokka som er et helt sentralt element i arkitekt Erling Viksjøs regjeringskvartal. Men Høyre vil rive. Fagfolk over hele verden steiler, og finner det utrolig at en sivilisert nasjon vil rive et slikt monumentalt byggverk. Men den Høyre-ledede regjeringen holder hardnakket på sitt. Y-blokka skal bort. Picassos og Nesjars kunst får man heller ta vare på på annen måte. Her går Høyre i bresjen for å anrette uopprettelig skade på et enestående kunstverk som andre land ville betalt i dyre domme for å ha. Kommunalminister  Monica Mæland er en standhaftig dame. Åpenbart uten evne til å la seg overbevise av og gi etter for motargumenter. Har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg - uanset hvor skjebnesvangert gal hennes bestemmelse er. Trolig mener hun at ettergivenhet er svakhet. Hun se

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en