Gå til hovedinnhold

Skal huseierne betale kaka?



Den  24.09.2007  skrev jeg blogginnlegget nedenfor på bloggen "winther - Meningsytringer om politikk og samfunn, religion og livssyn m.m.". Innlegget er dessverre ikke blitt mindre aktuelt siden den gang. Etter en lang periode med lave renter, truer Sentralbank-sjefen med å heve rentenivået. Det betyr at grådige finansinstitusjoner får påskudd til å heve rentene på boliglån ytterligere for å øke allerede ublu fortjenester på banklån. Og det betyr at enkelte av dem som tjener minst og har store utgifter, får betalingsproblemer. Og at noen må gå fra hus og hjem.

Generell rentehøyning er et særdeles usosialt politisk tiltak. Spesielt hardt går det ut over dem som eier boligen de bor i.  Det kan nok være behov for å kjøle ned økonomien, men det må skje slik at man trekker inn kjøpekraft der den er for høy, ikke hos personer som allerede sliter med å klare utgiftene.

Har man høy lønn og minimal empati kan man selvfølgelig mene at familier med høy gjeld og liten betalingsevne kan takke seg selv. Slik er det selvfølgelig ikke. Den som bor i sentrale strøk kommer ikke utenom høye boutgifter. Og hvem er skyld i det?

Først kjører myndighetene en lavrentepolitikk som får boligprisene til å skyte i været. Deretter setter de bremsene på og velter problemene over på hvermann som ikke har hatt mulighet til å følge med i lønnsgaloppen. For den som har millioner i lønn, og det er jo en del etter hvert, er ikke boligpriser på fra 3 til 7-8 millioner, eller høyere, avskrekkende. Men en vanlig husholdning som tjener 350.000 eller det dobbelte har ikke en betalingsevne som står i rimelig forhold til utgiftsøkningen. Og disse menneskene skal jo også bo. De kan ikke alle sammen flytte til utkantstrøk hvor utgiftene er lavere.

"Flat" renteøkning uansett bivirkninger og hvem det går ut over, er ikke bare usosial. Det er uetisk! Man kan ikke endre reglene mens spillet er i gang. Høyrentepolitikk er tyveri fra dem som sitter hardest i det fra før.  Har man ikke råd, så får man unngå å skaffe stor gjeld, sier økonomene. De er et godt råd til dem som vurderer kjøp, men er kun blår i øynene  på dem som allerede bor i dyre boliger og ikke har utsikter til inntektsøkning. De har handlet på markedets vilkår. Hva skal de gjøre?

Vi hadde en boligkrise på 80-tallet. Boutgiftene var høye, næringslivet stagnerte, mange ble arbeidsledige, måtte gå fra boligene sine, ble gjeldsslaver og fikk ødelagt livet. Den krisen kom ikke som en naturnødvendighet, men var menneskeskapt. Noen lot kynisk taperne betale for kaka.  Ønsker vi en reprise?

Ingen fare, sier ekspertene. Kredittilsynets leder, Bjørn Skogstad Aamo, er riktignok i en viss grad bekymret for husholdningenes gjeldssituasjon, men sier at selv om det skulle bli en korreksjon i boligmarkedet, er det lite sannsynlig med en omfattende krise. En utflating i boligprisene er sannsynlig, og et fall er en reell mulighet, sier han, men folk vil ikke miste jobben i store mengder, og han tror ikke på noen krise. Til det er norsk økonomi er for sterk, og de generelle utsiktene for norsk økonomi og sysselsetting er gode.

Det er godt å høre, men gjelder det uansett hva sentralbanksjefen måtte finne på? Uansett hva kommunene legger på av eiendomsskatt og avgifter? Og uavhengig av oljepriser? Og uten hensyn til internasjonale konjunkturer?  For dem som kommer ille ut, er det liten trøst at store mengder neppe vil miste jobben. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at det ikke føres en politikk som  bringer noen uforskyldt ut i ulykke - verken på kort eller lang sikt.

Regjering og storting kan ikke fraskrive seg ansvaret for rentepolitikken. Sentralbanken er en del av staten. Ikke omvendt. Rentepolitikken må inngå som en integrert del av en samlet koordinert velferdspolitikk hvor næringshensyn bare er én side av saken. Det gjelder å være føre var. Å beklage når ulykken først er ute, er det liten hjelp i.

Kay Olav Winther d.e.        

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for