Gå til hovedinnhold

Det VAR ikke bedre før

Videodømming-systemet VAR er kommet for å bli. Og godt er det.

Det fins regler for hva som er tillatt i fotball.  Reglene skal følges. Den som forsettlig - eller ufrivillig - bryter reglene, skal ikke belønnes, men straffes. Hvis reglene er for rigide, eller på annen måte er til hinder for at det kan spilles god og fair fotball, må reglene endres. Ikke kontrollsystemet.

Det har vært brukt mange "tjuvtriks" i fotball. En tidligere fotallspiller beskrev med begeistring hvordan de på treningene lærte å bruke albuen på motspillerne uten at dommeren skulle kunne se det. Spillerne kaster seg ned i 16-meterfeltet for å få straffe. Det er nesten mer filming i løpet av 90 minutter på en fotballbane, enn i et gjennomsnitlig Hollywood-studio. En stjerne som Neymar ruller omtrent tvers over banen for å simulere at han er urettmessig felt og ulovlig behandlet av motspillerne.

En fotballdommer er bare et menneske. Ikke et unikum med et øye på hver finger. Han eller hun kan ikke se alt. På fotballbanen skjer det meste i høyt tempo. Og dommeren må ta sin avgjørelse der og da. Inntil VAR "kom på banen", hadde han eller hun ingen angrefrist. Dette gav rom for skitne triks, skuespill og overdrevne reaksjoner og feilaktige avgjørelser fordi dommeren ikke så - eller forstod - det som skjedde.

VAR gir oss et mer rettferdig fotballspill med riktigere avgjørelser. Det blir mindre plass for skitne triks og annet lureri. De eneste som taper på at VAR er innført, er juksemakerne.

Det er hevdet at VAR-avgjørelser stykker opp spillet. Det er en liten pris å betale for et rettferdigere spill. Dessuten er det grunn til å tro at vissheten om at spillerne kan bli avslørt av VAR, vil føre til et rene spill og dermed mindre tidsspille.

Skuespill i straffefeltet er en klassisk øvelse i fotball. Altfor mange kamper er i tidens løp vunnet med straffer som er tildelt for fiktive overtredelser. Både i Norge og andre land "legger" spillere seg i straffefeltet så snart de ser sitt snitt til det. Og svake dommere bruker altfor lett fløyta for å belønne gode skuespillerprestasjoner.

"Off side" er en interessant forseelse. En god og ansvarsbevisst dommer vil meget ofte være i tvil om en spiller i bevegelse var "off side" da ballen ble spilt. Linjedommerne er selvfølgelig til god hjelp, men også linjedommere tar feil. Det fins det mange beklagelige eksempler på. Elektronisk strek og dommerens mulighet til å se med egne øyne ved hjelp av VAR-apparatet, sikrer riktigere avgjørelser og færre diskusjoner om pavens skjegg. Om dette koster et minutt eller to, gjør ingen ting så lenge dødtiden blir lagt til.

VAR er et stort framskritt. Det har kommet for å bli. Det må fotballspillere, -ledere og -publikum avfinne seg med. Juksemakerne, lurendreierne og skuespillerne får nå mindre spillerom. Det tjener fotballen på!

Kay Olav Winther d.e.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Hva går det av Arbeiderpartiet?

Angrepet på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya 22. juli 2011, var et angrep på Arbeiderpartiet. Terroristen angrep regjeringskvartalet fordi det var der Arbeiderpartiet utøvde den politikken som han anså som landsforederi og en fare for den "rasen" han regnet seg som en forsvarer av. Han gikk ikke etter statsministeren eller de enkelte statsråder, men ønsket å demolere det han oppfattet som maktens høyborg. Som et symbol på den ødeleggelsen av "rasen" som regjeringen utøvde der, skulle regjeringskvartalet legges i grus. Som en skamplett skulle det fjernes fra jordens overflate. Etter å ha etterlatt sin dødelige last foran H-blokka, og skadet personer som var på jobb i regjeringskvartalet, la terroristen vegen til Utøya. Der skjøt han med velberådd hu, 69 personer. 69  personer som tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsfylking, og var samlet om det verdigrunnlaget og den praktiske politikken som ungdomspartiet og moderpartiet, sto sammen om, og som kan samles

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en