Gå til hovedinnhold

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld.

I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten.

Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne.

21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til attentatmannen som drepte 71 personer 22. juli 2011. De fleste rettenkende mennesker vil finne Jensens straff ikke bare altfor streng, men totalt urimelig og ute av proporsjoner.

Politiet har ikke klart å framskaffe bevis på at Eirik Jensen er skyldig i det han er anklaget for. I stedet ramser retten i premissene for dommen, opp elektronisk korrespondanse mellom Jensen og hasjbaronen Cappelen. Kryptiske meldinger som retten tar som fullgode bevis på at Jensen har drevet et dobbeltspill  og bistått Cappelen i hans kyniske, menneskeødeleggende virksomhet.

Jensen er politimann. Han vet at elektroniske spor er lette å oppspore, og "gefundenes fressen" for politi og påtalemakt. Etter som vi snakker om sannsynlighetsovervekt: Er det sannsynlig at en garvet politimann på ville veier ville strø om seg med nærmest selvlysende elektroniske spor? 

Det var Cappelen som trakk Jensen inn i saken. Da han selv ble arrestert, hevdet han at han hadde kunnet drive sin virksomhet fordi han hadde fått hjelp av politimannen Jensen. Som takk for innsatsen har lagmannsretten gitt Cappelen 8 års strafferabatt. Han skal sone 13 år for sin årelange ødeleggende og kyniske virksomhet som han drev for å tjene penger på andres ulykke, mens Jensen for sin påståtte - men ikke beviste - "assistanse", skal sone 21. Den notoriske narkoforbryteren Cappelen belønnes fordi han fikk politiet på kroken da han hengte bjella på Jensen. Det er noe råttent i kongeriket Norge.

Strafferabatt er en tvilsom ordning. Ordningen representerer ikke et rettferdighetsprinsipp, men et makelighetsprinsipp - med økonomiske implikasjoner. Politiet og rettsvesenet belønner lovovertredere som vedstår seg sin brøde - eller drar andre med seg i fallet. Tanken bak er at politiet og rettsvesenet - m.a.o. samfunnet  - spares f or utgifter og besvær når en forbryter gjør innrømmelser - eller angir andre.

At noen trolig angir andre for å mele sin egen kake, ser ikke ut til å affisere  politiet - eller påtalemakta, eller retten. I Jensens tilfelle er narkobaronen Cappelens "åpenhet", "påstand" og "innrømmelse" alt politiet har. Uten Cappelens påstand om Jensens delaktiget - eller med en Cappelen som erklærte Jensens uskyld og forklarte de elektroniske sporene i tråd med Jensens forklaring -  ville retten neppe hatt grunnlag for fellelse. 

Når alt kommer til alt har lagmannsretten altså dømt en meritert - men utradisjonell - politimann til lovens strengeste straff på grunnlag av påstander fra en notorisk narkoforbryter. Narkoforbryteren selv fikk en strafferabatt på 8 år for bryet. Syns du at dette er en rimelig og rettferdig rettsavgjørelse?

Som sagt innledningsvis: Jeg er redd. Vilkårligheten har gjort sitt inntog i norske domstoler. Det er ikke betryggende!

Nå fins det bare en anstendig vei ut: Jensen anker til Høyesterett og får medhold der. Så får vi forhåpentlig en ny rettsrunde. Det blir besværlig for de impliserte, men bedre enn en "livstidsdom" dom på sviktende premisser.

Skulle det - mot formodning - svikte, har man jo Strasbourg.

Kay Olav Winther d.e.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for