Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld.
I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten.
Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne.
21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til attentatmannen som drepte 71 personer 22. juli 2011. De fleste rettenkende mennesker vil finne Jensens straff ikke bare altfor streng, men totalt urimelig og ute av proporsjoner.
Politiet har ikke klart å framskaffe bevis på at Eirik Jensen er skyldig i det han er anklaget for. I stedet ramser retten i premissene for dommen, opp elektronisk korrespondanse mellom Jensen og hasjbaronen Cappelen. Kryptiske meldinger som retten tar som fullgode bevis på at Jensen har drevet et dobbeltspill og bistått Cappelen i hans kyniske, menneskeødeleggende virksomhet.
Jensen er politimann. Han vet at elektroniske spor er lette å oppspore, og "gefundenes fressen" for politi og påtalemakt. Etter som vi snakker om sannsynlighetsovervekt: Er det sannsynlig at en garvet politimann på ville veier ville strø om seg med nærmest selvlysende elektroniske spor?
Det var Cappelen som trakk Jensen inn i saken. Da han selv ble arrestert, hevdet han at han hadde kunnet drive sin virksomhet fordi han hadde fått hjelp av politimannen Jensen. Som takk for innsatsen har lagmannsretten gitt Cappelen 8 års strafferabatt. Han skal sone 13 år for sin årelange ødeleggende og kyniske virksomhet som han drev for å tjene penger på andres ulykke, mens Jensen for sin påståtte - men ikke beviste - "assistanse", skal sone 21. Den notoriske narkoforbryteren Cappelen belønnes fordi han fikk politiet på kroken da han hengte bjella på Jensen. Det er noe råttent i kongeriket Norge.
Strafferabatt er en tvilsom ordning. Ordningen representerer ikke et rettferdighetsprinsipp, men et makelighetsprinsipp - med økonomiske implikasjoner. Politiet og rettsvesenet belønner lovovertredere som vedstår seg sin brøde - eller drar andre med seg i fallet. Tanken bak er at politiet og rettsvesenet - m.a.o. samfunnet - spares f or utgifter og besvær når en forbryter gjør innrømmelser - eller angir andre.
At noen trolig angir andre for å mele sin egen kake, ser ikke ut til å affisere politiet - eller påtalemakta, eller retten. I Jensens tilfelle er narkobaronen Cappelens "åpenhet", "påstand" og "innrømmelse" alt politiet har. Uten Cappelens påstand om Jensens delaktiget - eller med en Cappelen som erklærte Jensens uskyld og forklarte de elektroniske sporene i tråd med Jensens forklaring - ville retten neppe hatt grunnlag for fellelse.
Når alt kommer til alt har lagmannsretten altså dømt en meritert - men utradisjonell - politimann til lovens strengeste straff på grunnlag av påstander fra en notorisk narkoforbryter. Narkoforbryteren selv fikk en strafferabatt på 8 år for bryet. Syns du at dette er en rimelig og rettferdig rettsavgjørelse?
Som sagt innledningsvis: Jeg er redd. Vilkårligheten har gjort sitt inntog i norske domstoler. Det er ikke betryggende!
Nå fins det bare en anstendig vei ut: Jensen anker til Høyesterett og får medhold der. Så får vi forhåpentlig en ny rettsrunde. Det blir besværlig for de impliserte, men bedre enn en "livstidsdom" dom på sviktende premisser.
Skulle det - mot formodning - svikte, har man jo Strasbourg.
Kay Olav Winther d.e.
I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten.
Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne.
21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til attentatmannen som drepte 71 personer 22. juli 2011. De fleste rettenkende mennesker vil finne Jensens straff ikke bare altfor streng, men totalt urimelig og ute av proporsjoner.
Politiet har ikke klart å framskaffe bevis på at Eirik Jensen er skyldig i det han er anklaget for. I stedet ramser retten i premissene for dommen, opp elektronisk korrespondanse mellom Jensen og hasjbaronen Cappelen. Kryptiske meldinger som retten tar som fullgode bevis på at Jensen har drevet et dobbeltspill og bistått Cappelen i hans kyniske, menneskeødeleggende virksomhet.
Jensen er politimann. Han vet at elektroniske spor er lette å oppspore, og "gefundenes fressen" for politi og påtalemakt. Etter som vi snakker om sannsynlighetsovervekt: Er det sannsynlig at en garvet politimann på ville veier ville strø om seg med nærmest selvlysende elektroniske spor?
Det var Cappelen som trakk Jensen inn i saken. Da han selv ble arrestert, hevdet han at han hadde kunnet drive sin virksomhet fordi han hadde fått hjelp av politimannen Jensen. Som takk for innsatsen har lagmannsretten gitt Cappelen 8 års strafferabatt. Han skal sone 13 år for sin årelange ødeleggende og kyniske virksomhet som han drev for å tjene penger på andres ulykke, mens Jensen for sin påståtte - men ikke beviste - "assistanse", skal sone 21. Den notoriske narkoforbryteren Cappelen belønnes fordi han fikk politiet på kroken da han hengte bjella på Jensen. Det er noe råttent i kongeriket Norge.
Strafferabatt er en tvilsom ordning. Ordningen representerer ikke et rettferdighetsprinsipp, men et makelighetsprinsipp - med økonomiske implikasjoner. Politiet og rettsvesenet belønner lovovertredere som vedstår seg sin brøde - eller drar andre med seg i fallet. Tanken bak er at politiet og rettsvesenet - m.a.o. samfunnet - spares f or utgifter og besvær når en forbryter gjør innrømmelser - eller angir andre.
At noen trolig angir andre for å mele sin egen kake, ser ikke ut til å affisere politiet - eller påtalemakta, eller retten. I Jensens tilfelle er narkobaronen Cappelens "åpenhet", "påstand" og "innrømmelse" alt politiet har. Uten Cappelens påstand om Jensens delaktiget - eller med en Cappelen som erklærte Jensens uskyld og forklarte de elektroniske sporene i tråd med Jensens forklaring - ville retten neppe hatt grunnlag for fellelse.
Når alt kommer til alt har lagmannsretten altså dømt en meritert - men utradisjonell - politimann til lovens strengeste straff på grunnlag av påstander fra en notorisk narkoforbryter. Narkoforbryteren selv fikk en strafferabatt på 8 år for bryet. Syns du at dette er en rimelig og rettferdig rettsavgjørelse?
Som sagt innledningsvis: Jeg er redd. Vilkårligheten har gjort sitt inntog i norske domstoler. Det er ikke betryggende!
Nå fins det bare en anstendig vei ut: Jensen anker til Høyesterett og får medhold der. Så får vi forhåpentlig en ny rettsrunde. Det blir besværlig for de impliserte, men bedre enn en "livstidsdom" dom på sviktende premisser.
Skulle det - mot formodning - svikte, har man jo Strasbourg.
Kay Olav Winther d.e.
Kommentarer
Legg inn en kommentar