Gå til hovedinnhold

Er demagogi løsningen på Frps problemer?

Fremskrittspartiet har valgt ny leder. Sylvi Listhaug overtar roret etter Siv Jensen som med sitt regjeringsprosjekt minimerte partiet. For seint oppdaget hun - eller ville hun innse - at partiets velgere ikke ønsket politisk innflytelse, men armslag til å mene sterkt og fritt og høylydt om alt mellom himmel og jord.

Velgerne forsvant, og Siv Jensen - som fikk Fremskrittspartiet inn i Erna Solbergs regjering - trakk skyndsomt partiet ut for å markere seg som opposisjonspolitiker.

Men velgerne er ikke dumme - i alle fall ikke alle sammen. De kjente lusa på gangen og flyktet i flokk til andre partier. Ikke så rent få valgte Senterpartiet, mens de mer rabiate og uforsonlige søkte til alternativer lenger ute på høyresiden. Skal vi tro kommentarfeltene på nettstedene Resett og Document.no, finner overraskende mange av flyktningene fra Fremskrittspartiet seg til rette i "sørlandspartiet" Demokratene som ble grunnlagt av den tidligere Fremskrittsparti-koryfeen Vidar Kleppe, og som nå ledes av Makvan Kasheikal.

Nå skal Sylvi Listhaug stanse velgerflukten og rydde opp i ruinhaugen etter Siv Jensen. En Jensen som med en liten omskrivning kan si som Falk i Ibsens "kjærlighetens komedie: «Kan hende jeg seilte min skute på grunn; men så var det dog deilig å fare!» 

Om Listhaug er den rette til å bringe Frp-skuta på kjøl igjen, skal bli interessant å se. På de høyrevridde nettstedene får hun like mye pepper som Siv Jensen. De blir kalt både det ene og det andre, til og med globalister og det er noe av det værste man kan være i de kretser.

Kanskje vil Sylvi Listhaugs åpenbare demagogi hente noen av de tapte fårene tilbake til folden. Men vil flertallet bite på det agnet hun legger ut? I værste Carl i Hagen-ånd forsøker hun å skremme ved å kalle sine poltiske motstandere for sosialistene. Men verken Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller MDG er sosialister. Enten vet Listhaug dette og taler mot bedre vitende. Det kalles løgn. Eller hun vet det ikke, og da er hun ikke verken kvalifisert eller skikket til å være politisk leder.

Når Listhaug har talt, vet man ikke så mye om hva Fremskrittspartiet vil. Men man vet desto mer om hvilke motiver og politiske tanker og arbeidsmål hun tillegger andre. Hun overdriver, og hun vrir og vrenger og mistolker andres meninger.

Politiske kommentatorer mener at hun gjør det for å egge til debatt og skape oppmerksomhet om Fremskrittspartiet. Der kan det hende at hun forregner seg. Kanskje velgerne ønsker noe mer en aggresjon og svada og svartmaling av andre partier og politikere. Kanskje de ønsker partier og politikere som har en solidarisk tilnærming til de utfordringene som vårt land - og verden forøvrig - står over for? Politikere som ikke forsøker å diskreditere hverandre, men vil samarbeide om fellesskapsløsninger til beste for alle?

Det var ingen Sylvi-effekt å spore etter at Listhaug ble lansert som lederkandidat. Kanskje gjør partiet hennes nå et lite hopp for så igjen å lande på knærne når hverdagen kommer. Sannsynligheten taler for det.

Siv Jensen trakk samarbeidspartiet Frp ut av regjeringen. Nå skal Sylvi Listhaug lede demonstrasjonspartiet Frp. Et parti som ikke vil få noen med seg, og dermed ingen innflytelse i Stortinget. Den som stemmer på demonstrasjonspartiet Frp, bruker sin stemme til å styrke et parti som roper i ørkenen, men som står alene og isolert og som ingen hører på.

Vil ikke en aggressiv person som Sylvi Listhaug bare forsterke denne tendensen og gjøre vondt verre?

Det skal bli spennende å se. Det er snart valg.

Kay Olav Winther d.e.

 



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Vandalene vil rive Y-blokka

Man skulle tro at Høyre var et parti med sans for historie og kultur. Men det er altså ikke tilfelle. Fagmiljøer, kunst-, arkitektur- og historie-eksperter samt kulturbevisste enkeltpersoner vil bevare Y-blokka som er et helt sentralt element i arkitekt Erling Viksjøs regjeringskvartal. Men Høyre vil rive. Fagfolk over hele verden steiler, og finner det utrolig at en sivilisert nasjon vil rive et slikt monumentalt byggverk. Men den Høyre-ledede regjeringen holder hardnakket på sitt. Y-blokka skal bort. Picassos og Nesjars kunst får man heller ta vare på på annen måte. Her går Høyre i bresjen for å anrette uopprettelig skade på et enestående kunstverk som andre land ville betalt i dyre domme for å ha. Kommunalminister  Monica Mæland er en standhaftig dame. Åpenbart uten evne til å la seg overbevise av og gi etter for motargumenter. Har hun bestemt seg, så har hun bestemt seg - uanset hvor skjebnesvangert gal hennes bestemmelse er. Trolig mener hun at ettergivenhet er svakhet. Hun se

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en