Gå til hovedinnhold

Støre versus Slagsvold Vedum versus Lysbakken

Senterpartiet har bestemt at deres leder er kandidat til statsministerposten i en eventuell regjering hvor partiet skal delta.

Det har fått mediene til å gå i spinn.

De mest fantasifulle betrakter nominasjonen av Slagsvold Vedum som mistillit mot Arbeiderpartiets statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre.

De litt mer edruelige mener at Senterpartiet nå har skapt problemer for et rød-grønt samarbeid ved å kreve statsministerjobben. Senterpartiet ligger godt an på meningsmålingene. Bør ikke et parti i framgang med rette kunne kreve lederposisjonen i en eventuell regjering? Og vil Arbeiderpartiet finne seg i dette?

Er ikke hensikten med å nominere Slagsvold Vedum som statsministerkandidat, å henvise Jonas og Arbeiderpartiet til en vanlig statsrådpost i en Senterpartiledet regjering?

Vil Arbeiderpartiet - som tross alt er det største partiet i en eventuell rødgrønn allianse - finne seg i å spille annenfiolin mens Slagsvold Vedum tar jobben som konsertmester?

Forvirringen i mediene er stor - og høyrøstet. Journalister intervjuer andre journalister for å belyse hvilken kinkig situasjon som Senterpartiet har brakt et potensielt rødgrønt flertall i. 

Den som har levd noen år, vet at dette bare er spillfekteri - og medieskapt spenning og forvirring. At et politisk parti lanserer sin leder som statsminsterkandidat foran et valg, er ikke uvanlig eller oppsiktsvekkende - og langt i fra urovekkende. Det er den naturligste ting av verden.

Men det er selvfølgelig verken mediene eller velgerne som avgjør hvem som skal bli statsminister og lede en regjering i Norge. Enkelte kommentatorer er ganske "høye på seg selv", men de vil ikke bli spurt eller lyttet til.

Hvem som skal bekle statsministerposten og hvordan en regjering skal se ut etter valget, er det valgets vinnere som skal avgjøre. At ledelsen i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil klarer den jobben hvis velgerne gir dem mandat til det, er det ingen grunn til å tvile på.

Representanter for de nåværende regjeringspartiene og Frp har gitt uttrykk for at de frykter rot og uenighet når partier med så ulike syn som AP, SP og SV skal styre sammen. Den frykten er påtatt og ikke reell. Den gir de uttrykk for for å forvirre eller skremme velgerne.

At de tre rød-grønne partiene kan bli enige om en felles regjeringsplatform, er det ingen grunn til å tvile på. 

Forhåpentlig vil velgerne frata Erna, Guri, Kjell Ingolf og Sylvi flertallet i Stortinget slik at forhandlinger om en ny og bedre regjering kan komme i gang. Vi trenger en regjering som kan reversere en del av det Ernas regjering har gjennomført. En regjering som kan arbeide for et mer solidarisk Norge hvor de rikeste blant oss bærer en større del av samfunnsbyrdene.

På ytterfløyene i vårt land hevdes at det ikke ikke spiller noen rolle hvem som har makt og innflytelse i den parlamentariske forsamlingen, og hvem som sitter ved roret i statsskuta. De tilhører uansett alle den samme globalistiske gjengen som er villige til å gi andre land råderett over våre rikdommer.

Selvfølgelig forholder det seg ikke slik. Ernas regjering har vist at det spiller en rolle hvem som sitter ved roret og hvordan makt og innflytelse brukes.

Den blå-lilla-grønne-gule regjeringen har gjort en god jobb. For sine velgere - og sine sponsorer. De rike, og de som tror på konkurranse og kreftenes frie spill, har hatt 8 framgangsrike år.
 
Den vanlige kvinne og mann, lønnsmottakerne, småbøndene, de som har barn med spesielle behov - ja, det store flertallet av nordmenn - har ikke hatt like god grunn til å være fornøyde. Det er de som har måttet betale kalaset.

Det er denne utviklingen en rødgrønn regjering må sette en stopper for. Vedtak som beriker de rike og lar de mindre bemidlede betale, må snus. Velferdssamfunnet må revitaliseres. Solidaritet må bli et honørord og en politisk realitet.

Det er partiene som går til valg. Vi velger ikke statsminister eller president i Norge. Det er partienes programmer som forteller hva partiene vil. Ikke mediene. Og ikke anonyme kommentatorer på lugubre nettsteder.

De tre rød-grønne partiene har et felles overordnet mål: Et mer solidarisk og rettferdig samfunn. Et samfunn som skaper arbeidsplasser der folk bor, ikke et samfunn som vil flytte folk dit kapitalistiske krefter ønsker å ha sine produksjonssteder. Et politisk flertall som ønsker å ta hele Norge i bruk.

Jeg er ikke i tvil om hvem jeg vil ha som leder av en regjering som skal føre en solidarisk rød-grønn politikk. Jonas Gahr Støre var en utmerket utenriksminister. Han vil bli en utmerket statsminister.

Men regjeringens sammensetning er ikke min sak. Min primære interesse er at det skapes flertall for en politikk som ivaretar "vanlige folks" intereser. Vi trenger ingen eksesser. Ingen storartede prestasjoner - verken hjemme eller ute. Vi må ikke være best i verden på områder som kan redusere vår evne til reetablere et solidarisk samfunn med hjelp til dem som trenger det. 
 
Vi trenger et politisk flertall og en regjering som prioriterer målrettet arbeid for å skape et samfunn hvor man yter etter evne, og tilgodeses etter behov. 

Så får valget av statsminister komme som et resultat av forhandlinger om politiske mål og realiteter. 

Maset fra mediene om Jonas eller Trygve - eller Audun, vender vi det døve øret til. Den elva krysser de rød-grønne politikerne når de kommer til den.

Kay Olav Winther d.e.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en

Hva går det av Arbeiderpartiet?

Angrepet på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya 22. juli 2011, var et angrep på Arbeiderpartiet. Terroristen angrep regjeringskvartalet fordi det var der Arbeiderpartiet utøvde den politikken som han anså som landsforederi og en fare for den "rasen" han regnet seg som en forsvarer av. Han gikk ikke etter statsministeren eller de enkelte statsråder, men ønsket å demolere det han oppfattet som maktens høyborg. Som et symbol på den ødeleggelsen av "rasen" som regjeringen utøvde der, skulle regjeringskvartalet legges i grus. Som en skamplett skulle det fjernes fra jordens overflate. Etter å ha etterlatt sin dødelige last foran H-blokka, og skadet personer som var på jobb i regjeringskvartalet, la terroristen vegen til Utøya. Der skjøt han med velberådd hu, 69 personer. 69  personer som tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsfylking, og var samlet om det verdigrunnlaget og den praktiske politikken som ungdomspartiet og moderpartiet, sto sammen om, og som kan samles