Gå til hovedinnhold

Støre versus Slagsvold Vedum versus Lysbakken

Senterpartiet har bestemt at deres leder er kandidat til statsministerposten i en eventuell regjering hvor partiet skal delta.

Det har fått mediene til å gå i spinn.

De mest fantasifulle betrakter nominasjonen av Slagsvold Vedum som mistillit mot Arbeiderpartiets statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre.

De litt mer edruelige mener at Senterpartiet nå har skapt problemer for et rød-grønt samarbeid ved å kreve statsministerjobben. Senterpartiet ligger godt an på meningsmålingene. Bør ikke et parti i framgang med rette kunne kreve lederposisjonen i en eventuell regjering? Og vil Arbeiderpartiet finne seg i dette?

Er ikke hensikten med å nominere Slagsvold Vedum som statsministerkandidat, å henvise Jonas og Arbeiderpartiet til en vanlig statsrådpost i en Senterpartiledet regjering?

Vil Arbeiderpartiet - som tross alt er det største partiet i en eventuell rødgrønn allianse - finne seg i å spille annenfiolin mens Slagsvold Vedum tar jobben som konsertmester?

Forvirringen i mediene er stor - og høyrøstet. Journalister intervjuer andre journalister for å belyse hvilken kinkig situasjon som Senterpartiet har brakt et potensielt rødgrønt flertall i. 

Den som har levd noen år, vet at dette bare er spillfekteri - og medieskapt spenning og forvirring. At et politisk parti lanserer sin leder som statsminsterkandidat foran et valg, er ikke uvanlig eller oppsiktsvekkende - og langt i fra urovekkende. Det er den naturligste ting av verden.

Men det er selvfølgelig verken mediene eller velgerne som avgjør hvem som skal bli statsminister og lede en regjering i Norge. Enkelte kommentatorer er ganske "høye på seg selv", men de vil ikke bli spurt eller lyttet til.

Hvem som skal bekle statsministerposten og hvordan en regjering skal se ut etter valget, er det valgets vinnere som skal avgjøre. At ledelsen i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil klarer den jobben hvis velgerne gir dem mandat til det, er det ingen grunn til å tvile på.

Representanter for de nåværende regjeringspartiene og Frp har gitt uttrykk for at de frykter rot og uenighet når partier med så ulike syn som AP, SP og SV skal styre sammen. Den frykten er påtatt og ikke reell. Den gir de uttrykk for for å forvirre eller skremme velgerne.

At de tre rød-grønne partiene kan bli enige om en felles regjeringsplatform, er det ingen grunn til å tvile på. 

Forhåpentlig vil velgerne frata Erna, Guri, Kjell Ingolf og Sylvi flertallet i Stortinget slik at forhandlinger om en ny og bedre regjering kan komme i gang. Vi trenger en regjering som kan reversere en del av det Ernas regjering har gjennomført. En regjering som kan arbeide for et mer solidarisk Norge hvor de rikeste blant oss bærer en større del av samfunnsbyrdene.

På ytterfløyene i vårt land hevdes at det ikke ikke spiller noen rolle hvem som har makt og innflytelse i den parlamentariske forsamlingen, og hvem som sitter ved roret i statsskuta. De tilhører uansett alle den samme globalistiske gjengen som er villige til å gi andre land råderett over våre rikdommer.

Selvfølgelig forholder det seg ikke slik. Ernas regjering har vist at det spiller en rolle hvem som sitter ved roret og hvordan makt og innflytelse brukes.

Den blå-lilla-grønne-gule regjeringen har gjort en god jobb. For sine velgere - og sine sponsorer. De rike, og de som tror på konkurranse og kreftenes frie spill, har hatt 8 framgangsrike år.
 
Den vanlige kvinne og mann, lønnsmottakerne, småbøndene, de som har barn med spesielle behov - ja, det store flertallet av nordmenn - har ikke hatt like god grunn til å være fornøyde. Det er de som har måttet betale kalaset.

Det er denne utviklingen en rødgrønn regjering må sette en stopper for. Vedtak som beriker de rike og lar de mindre bemidlede betale, må snus. Velferdssamfunnet må revitaliseres. Solidaritet må bli et honørord og en politisk realitet.

Det er partiene som går til valg. Vi velger ikke statsminister eller president i Norge. Det er partienes programmer som forteller hva partiene vil. Ikke mediene. Og ikke anonyme kommentatorer på lugubre nettsteder.

De tre rød-grønne partiene har et felles overordnet mål: Et mer solidarisk og rettferdig samfunn. Et samfunn som skaper arbeidsplasser der folk bor, ikke et samfunn som vil flytte folk dit kapitalistiske krefter ønsker å ha sine produksjonssteder. Et politisk flertall som ønsker å ta hele Norge i bruk.

Jeg er ikke i tvil om hvem jeg vil ha som leder av en regjering som skal føre en solidarisk rød-grønn politikk. Jonas Gahr Støre var en utmerket utenriksminister. Han vil bli en utmerket statsminister.

Men regjeringens sammensetning er ikke min sak. Min primære interesse er at det skapes flertall for en politikk som ivaretar "vanlige folks" intereser. Vi trenger ingen eksesser. Ingen storartede prestasjoner - verken hjemme eller ute. Vi må ikke være best i verden på områder som kan redusere vår evne til reetablere et solidarisk samfunn med hjelp til dem som trenger det. 
 
Vi trenger et politisk flertall og en regjering som prioriterer målrettet arbeid for å skape et samfunn hvor man yter etter evne, og tilgodeses etter behov. 

Så får valget av statsminister komme som et resultat av forhandlinger om politiske mål og realiteter. 

Maset fra mediene om Jonas eller Trygve - eller Audun, vender vi det døve øret til. Den elva krysser de rød-grønne politikerne når de kommer til den.

Kay Olav Winther d.e.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jensen-saken strider mot folks rettferdighetssans

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg åpenbart bor i et land uten rettssikkerhet. Et land hvor man kan bli dømt til fengsel i 21 år uten at det foreligger håndfaste beviser på skyld. I en rettsstat skal man dømmes for det gale man bevislig har gjort. Man skal ikke dømme folk, eller utmåle ekstra streng straff, for å skremme andre fra å bryte loven. Sannsynlighetsovervekt er en subjektiv vurdering. Å dømme noen til å sone lovens strengeste straff uten bevis og på grunnlag av indisier og sannsynlighetsovervekt, er et alvorlig angrep på rettssikkerheten. Jeg vet ikke hvordan retten har tenkt i sitt lønnkammer, men det virker som om det har vært overveiende viktig å felle Jensen og gi ham maksimal straff. Det er som om politi og påtalemakt har ønsket å demonstrere ut over enhver tvil at man ikke legger fingrene i mellom når delinkventen er en av deres egne. 21 år for det Eirik Jensen er mistenkt og anklaget for, er en helt urimelig straffeutmåling. Det er samme straff som ble gitt til a

Korrupte politikere - eller?

Den ene stortingsrepresentanten etter den andre må erkjenne at de har misbrukt ordningen med statlige pendlerleiligheter. De har bedt om - og mottatt - leiligheter og skattefordeler de ikke skulle ha hatt. Noen har til og med brukt fantasi og stor oppfinnsomhet for å få det til å se ut som om de trengte et sted å bo selv om de eide både hus og hjem i overkommelig nærhet av Stortinget. Provoserer At den "jevne mann og kvinne" blir forarget over slike forhold, er ikke til å bli forundret over. At personer som urettmessig er dømt for svindel med NAV-ytelser, blir ekstra opprørt, er også lett å forstå. De ser det som bevis på at det fortsatt er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Politikerforakt At pendlerboligsakene har bidratt til politikerforakt og mistillit til det representative politiske systemet er utvilsomt.  På enkelte - riktignok mindre seriøse! - nettsteder florerer kritikken, beskyldningene  og hatytringene. Stortingsrepresentanter blir en bloc beskyldt for

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig. En konflikt som må løses internt.   USAs og NATOs nærvær i Afghanistand var en okkupasjon. At okkupantene trekker seg ut, er egentlig en gledelig begivenhet. At Taliban har overtatt maktet og vil opprette et islamsk styre, et khalifat styrt etter sharia og ledernes religiøse fordommer og forgodtbefinnende, vil være en tragedie for mange afghanere.    Menneskerettighetene vil bli krenket, kvinner og jenter vil bli underkuet, mange vil bli drept og enda mange flere vil rømme - eller forsøke å rømme - landet. For milioner av afghanere vil talibanstyret oppleves som et helvete på jord. Men det dreier seg om et internt afghansk forhold. Skal Talibans terrorregime bekjempes, må det bekjempes av afghanerne selv. Verken USA eller NATO  - eller noen annen fremmed makt har rett til å invadere Afghanistan for å bekjempe de religiøse fanatikerne som nå har makten. Hvis noen skulle øve modererende innflytelse på Taliban, måtte det være FN. Ikke ved våpenbruk o