22. juli

I dag er det 10 år siden bomben gikk av i regjeringskvartatelet og 69 unge mennesker ble skutt og drept og hundretalls flere ble skadd og traumatisert på Utøya.

 

Udåden ble forøvet av en feig, stormannsgal person med et labilt sinnelag og forkvaklede ideer om at partiet, institusjonen og personene han forsøkte å tilintetgjøre, hadde gjort seg skyldig i landsvik og satt det norske folk og norsk kultur i fare ved å gi muslimer adgang til landet.

 

Han så på seg selv som en kriger og redningsmann. Han ville "befri oss" og redde oss fra undergangen. Derfor måtte unge mennesker med "foræderske" meninger dø. 

 

Det er sagt at terroristen handlet av ondskap. Men han handlet ikke for å gjøre ondt. Han ville redde oss fra vår egen svakhet og vårt eget svik. Han påtok seg rollen som redningsmann og Mesias fordi vi selv, etter hans mening, var forblindet og tilskyndet en utvikling som ville bringe Norge i fortapelsen.

 

Han hadde ikke lenger noen tro på at folket og de demokratiske institusjonene kunne ordne opp. I stedet for å demme opp for skadelig innflytelse utenfra, åpnet myndighetene grensene for for innvandrere med  tro og oppfatninger som representerte en trussel mot vår egen kultur.

 

Heller enn å forsvare sitt folk, prioriterte det regjerende partiet hensynet til fremmede og fremmedkulturelle horder som veltet inn over våre grenser og truet vår kultur og velferd.

 

Derfor måtte han gripe inn. Derfor måtte han ty til våpen. Og sette en stopper for galskapen. Han drepte for oss alle sammen. Mente han.

 

Man kan grøsse av en slik forkvaklet virkelighetsoppfatning. Man kan kalle terroristen hjernevasket, fanatisk og gal. Man kan lete i hans barndom etter forklaringer og finne mye. Og man kan legge ansvar på dem som har inspirert ham og forsynt ham med brun ideologi. De som har fått ham til å tro at han var utpekt til å redde oss fra undergangen.

 

På Utøya presenterte terroristen seg for politiet som kommandør i en antikommunistisk befrielsesorganisasjon. Man kan gjøre narr av hans forvirrede manifest og stormannsgalskap. Og man kan låse ham inne og glemme ham.

 

Man kan fokusere på ofrene for hans ugjerninger. Snakke med dem som savner sine drepte barn, og dem som er skadet for livet. Dem som fysisk og psykisk bærer arrene etter udådsmannens kuler og sprengstoff. Alle dem som fikk endret og ødelagt sitt liv. Og alle slekt og venner som deler deres lidelser og deres sorg.

 

Man kan si at man skal møte vold og drap med godhet.

 

Og man kan gjøre den feil å allminneliggjøre terroristens angrep ved å si - og tro - at det var et angrep på oss alle. At 22. juli 2011 var dagen da vi alle, og alt vi står for, ble angrepet av en ensom terrorist med forkvaklet ideologi. At det var våre, felles norske verdier som var målet - og offeret - for angrepet i regjeringskvartalet og på Utøya.

 

Men da glemmer vi at det tankegodset som terroristen baserte sine ugjerninger på, ikke ble sperret inne med ham. Det fins ennå. Det fins i kommentarfeltene på enkelte brunkantede nettsteder. Det fins på og mellom linjene på anerkjente sosiale medier. Det er programfestet av ytre høyre-partier som ser en mulighet til å bli representert på Stortinget.

 

I kommentarfeltene på lugubre nettsteder snakkes det fortsatt om landssvik og landssvikere. Om unasjonale og upålitelige globalister som åpner grensene for skadelig innflytelse og innvandring. Internasjonalister som ikke er ekte nordmenn, og ikke "setter Norge først", men vil dele vårt land og våre ressurser med internasjonale lykkesøkere som spiller forfulgte og flyktninger.

 

Enkelte undrer seg over hvorfor så mange norske ønsket Trump som president i USA. Svaret er opplagt. Trump satte "USA first!" Han var nasjonalist. Og skremmende mange nordmenn er nasjonalister. "Skit i verden, leve Norge"-nasjonalister. Nasjonalister som ser en konspirasjon i enhver internasjonal konvensjon og ethvert internasjonalt samarbeidstiltak. 

 

Skremmende mange tror at vi - lille Norge - kan klare oss selv. At vi ikke trenger andre. At andre er ute etter våre verdier. At alt snakk om krig og nød og elendighet er påskudd til å stikke sugerøret i vår flaske. At vi har alt å tape og lite å vinne på samarbeid over landegrensene.

Den som leser de høyreorienterte nettstedene, ser at nasjonalismen øker i omfang. Og i styrke. Foreløpig mer tentativt og forsiktig i de redaksjonelle tekstene. Litt mer dristig i innsendte artikler. Og nesten uten reservasjoner i kommentarspaltene hvor anonyme innlegg florerer. Terroristens ideologi lever der ute.

 

Udådene som ble utført av en terrorist med forkvaklede medninger 22. juli for ti år siden, var ikke et angrep på Norge. Det var ikke et angrep på "oss alle sammen". Det var et angrep på Arbeiderpartiet. På de verdiene Arbeiderpartiet bygger på og arbeider for å utmynte i praktisk politikk.

Det var Arbeiderpartiets unge garde som ble massakrert  på Utøya av en ugjerningsmann med brune ideer og en forkvaklet virkelighetsoppfatning. En forvirret person som rått hadde svelget tanken om at internasjonalt samarbeid er unasjonal virksomhet. At solidaritet og omtanke for andre er landssvik.

Nå 10 år etter, fins det stadig flere som oppfatter globalisme som svik. Stadig flere som mener at Norge må reddes. Reddes fra kommunistene, sosialistene og internasjonalistene som - mange uten å forstå det - truer vår nasjonale selvstendighet og dyrt erhvervede nasjonale verdier.

Idag - på 10-årsdagen for udådene på Utøya og i regjeringskvartalet vil det bli holdt minnetaler. Det vil bli gitt uttrykk for savn, lidelse - og forargelse. Og raseri over terroristens meningsløse nedslakting av politisk bevisst ungdom. 

Alt dette er på sin plass.

Men vel så viktig er det kanskje at man nå, 10 år etter, tar bladet fra munnen og er ærlige om hva terroristen virkelig angrep. Han angrep Arbeiderpartiet! Han angrep Arbeiderpartiets idegrunnlag og politikk. Han angrep solidaritet og utjevning.

Med kaldt blod og velberådd hu drepte han Arbeiderpartiets ungdom og rekrutter for å gi plass til personer med politiske ideer mer i samsvar med hans ideologi og syn: Norge for nordmenn.

Som sagt:  Ideene forsvant ikke fra det offentlige ordskiftet med terroristen. Han havnet bak lås og slå hvor han hører hjemme. Tankene han drepte for, florerer. De lever i beste velgående. I visse miljøer og internettfora.

10-årsdagen for ugjerningene på Utøya og i regjeringskvartalet bør være et startskudd. Et startskudd som setter i gang en intensivert kampanje mot brune ideer over alt hvor de finnes i skjulte fora og norsk offentlighet.

 

Arbeiderpartiet var målet for terroristens angrep. Men kampen mot de forkvaklede og farlige ideene han drepte for, kan ikke Arbeiderpartiet kjempe alene. Kampen mot brun ideologi er en samfunnsoppgave.

 

I de ti årene som er gått siden 22. juli 2011, har det vært lite snakk om hva terroristens angrep virkelig handlet om. Man har glattet over. Noen har til og med advart de skadelidte mot å trekke 22. juli-kortet. Og bedt dem gå stille i dørene.

Dette er feil strategi. Brun ideologi og ytterliggående høyrepolitikk må bekjempes. Aktivt! Av alle som vet å verdsette et levende demokrati.

La 10-årsmarkeringen av sprengningen av regjeringskvartalet og udåden på Utøya være startskuddet for et felles kraftak mot alle nyanser av brune ideer i norske medier og norsk virkelighet!

Kay Olav Winther d.e.