Krigen i Afghanistan er en borgerkrig

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig. En konflikt som må løses internt.

 

USAs og NATOs nærvær i Afghanistand var en okkupasjon. At okkupantene trekker seg ut, er egentlig en gledelig begivenhet.

At Taliban har overtatt maktet og vil opprette et islamsk styre, et khalifat styrt etter sharia og ledernes religiøse fordommer og forgodtbefinnende, vil være en tragedie for mange afghanere. 

 

Menneskerettighetene vil bli krenket, kvinner og jenter vil bli underkuet, mange vil bli drept og enda mange flere vil rømme - eller forsøke å rømme - landet.

For milioner av afghanere vil talibanstyret oppleves som et helvete på jord.

Men det dreier seg om et internt afghansk forhold. Skal Talibans terrorregime bekjempes, må det bekjempes av afghanerne selv. Verken USA eller NATO  - eller noen annen fremmed makt har rett til å invadere Afghanistan for å bekjempe de religiøse fanatikerne som nå har makten.

Hvis noen skulle øve modererende innflytelse på Taliban, måtte det være FN. Ikke ved våpenbruk og okkupasjon, men ved hjelp av forhandlinger og fredelige midler. 

Dette er den bitre sannheten - som verken vestlige statsledere eller medier ser ut il å forstå.

Dagens konflikt i Afghanistan har en forhistorie. Den er meningsløs - og blodig. For å forstå det som skjer i Afghanistan i dag, må man kjenne denne historien.

 

I 1979 gikk Sovjet inn i Afghanistan.

 

Foranledningen var at sterke muslimske og antimarxistiske krefter gjorde opprør mot den marxistiske regjeringen.  Det marxistiske Afghanistans folkedeokratiske parti hadde året før gjort et statskupp og tatt makten i landet. Dette var et internt oppgjør. Altså en borgerkrig.

 

Den marxistiske regjeringen innførte sekulære lover og nedla forbud mot tvangsekteskap. Den  gjennomførte en rekke gjennomgripende reformer, bl.a. jordreformer, og satte i verk tiltak som reduserte innflytelsen til den muslimske ledelsen. Og den byttet til og med ut det tradisjonelle Afghanske flagget med et rødt flagg.

 

Endringene møtte selvfølgelig motstand. De afghanske marxistene ba om hjelp fra Sovjetunionen. Russerne kom og selv om regjeringen og russerne forente sine anstrengelser for å omskape det isolerte, klanstyrte fjellandet til en marxistisk stat, kjempet de en kamp som var dømt til å mislykkes. 

 

Den konservative, tradisjonsbundne befolkningen som ofte besto av analfabeter med dype røtter i  enkle, bokstavtro religiøse forestillinger, nektet å ta inn over seg ny viten og nye verdinormer og ny moral. De gjorde opprør. 

Det ble en brutal og blodig borgerkrig hvor den erfarne, nådeløse og ressurssterke krigsmakten Sovjetunionen støttet det marxistiske kuppmakerne som satt med regjeringen.

 

Motparten - som så på seg selv som hellige muslimske krigere - var heller ikke uten støtte utenfra. I tillegg til fanatisk tro og dødsforakt var de utstyrt med våpen finansiert av USA  - og mulige andre vestlige land. Og de hadde muslimske naboer med interesse av å bevare et sterkt muslimsk styre i nabolandet.

 

Det gikk som det måtte gå.   

 

Etter en blodig og nådeløs krig som påførte befolkningen store lidelser og tvang en fjerdel av befolkningen på flukt, trakk Sovjet seg ut av Afghanistan med halen mellom beina i 1989.  

 

Man skulle tro at vestlige land ville lære av Sovjetunionens  nederlag og erfaringer, men i oktober 2001 innledet USA en militær aksjon mot Afghanistan. Aksjonen fikk navnet "Operation Enduring Freedom (OEF)". 

I følge president Biden gikk USA med partnere ikke inn i Afghanistan for afghanistanernes skyld, men for å hindre terrorangrep på USA.

 

Målet var å bekjempe terrornettverkene al-Qaida og Taliban. Ikke å gi Afghanistan "enduring freedom", altså varig fred. Innsatsen i Afghanistan har i alle de 20 årene USA og partnere har vært der, vært opprettholdt av hensyn til USAs sikkerhet. Ikke for å sikre fred og trygghet og menneskerettigheter i Afghanistan.

Når USA og NATO nå har trukket seg ut og overlatt landet til Taliban, har kritikken vært  sterk. Ordet svik er brukt. Man spør hva oppholdet i Afghanistan har kostet i penger og i tapte liv og nød og elendig. Og tapt prestisje.

Og mange mener at Vesten - dvs. USA og NATO - har sviktet afghanerne og lagt landet åpent for Talibans religiøse terror.

Hvis Afghanerne ikke ønsker Talibans religiøse fanatisme og hjerteløse styre, er det opp til dem selv å ta til motmæle og til våpen og bekjempe terrorregimet. Det er ikke en sak for vestlige land å tvinge sine vestlige verdier på et  land med helt andre tradisjoner, helt annen tro og sviktende tillit til demokrati og et sekulært samfunn hvor reliøs tro er en privatsak.

Da USA og NATO trakk seg ut, og Taliban meldte sin ankomst, la de troppene som de vestlige okkupantene hadde lært opp, ned våpnene og gav seg over.

Det var ikke okkupantene skyld. Og årsaken var neppesviktende opplæring. Men heller sviktende mot, sviktende dedikasjon og sviktende vilje til å bekjempe vold med vold. 

Hvem kan bebreide dem? I bunn og grunn var de vel trosbrødre. Muslimer - og i mange tilfelle islamister som i sitt hjerte hadde sett på okkupantene som herrer i deres hus. Herrer som de ønsket å bli kvitt.

Okkupantenme er blitt bebreidet at de har trukket seg ut av Afghanistan. Preisdent Biden har fått sterk kritikk. Noen mener at verden er blitt et mer usikkert sted fordi USA - og NATO - har tapt prestisje. For mange kan det se ut som om USA og NATO ble jagd ut av Afghanistan med halen mellom beina, og at Taliban står igjen som USAs og NATOs overmann.

Sannheten er vel heller at okkupantene skulle trukket seg ut for flere år siden. At bestrebelsene på å skape demokrati i det underutviklede, muslimske landet, er holdt i live ved kunstig åndedrett.

Afghanistan er en nasjon med store problemer. Problemer som de må løse internt.

Sovjetunionen måtte betale dyrt for sitt afghanske eventyr. Det har også USA og NATO måttet gjøre. 

 

Verden bør nå innse, og ta konsekvensen av, at stridighetene i Afghanistan er en nasjonal konflikt. En eventuell krig for å nedkjempe Taliban, vil være en intern krig - en borgerkrig. Med borgerkrigens alle kjennetegn. Hvor bror står mot bror, og søster mot søster. 

 

Fremmede makter har ikke noen rettmessig rolle eller plass i denne konflikten!

Kay Olav Winther d.e.