Gå til hovedinnhold

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig

Krigen i Afghanistan er en borgerkrig. En konflikt som må løses internt.
 
USAs og NATOs nærvær i Afghanistand var en okkupasjon. At okkupantene trekker seg ut, er egentlig en gledelig begivenhet.

At Taliban har overtatt maktet og vil opprette et islamsk styre, et khalifat styrt etter sharia og ledernes religiøse fordommer og forgodtbefinnende, vil være en tragedie for mange afghanere. 
 
Menneskerettighetene vil bli krenket, kvinner og jenter vil bli underkuet, mange vil bli drept og enda mange flere vil rømme - eller forsøke å rømme - landet.

For milioner av afghanere vil talibanstyret oppleves som et helvete på jord.

Men det dreier seg om et internt afghansk forhold. Skal Talibans terrorregime bekjempes, må det bekjempes av afghanerne selv. Verken USA eller NATO  - eller noen annen fremmed makt har rett til å invadere Afghanistan for å bekjempe de religiøse fanatikerne som nå har makten.

Hvis noen skulle øve modererende innflytelse på Taliban, måtte det være FN. Ikke ved våpenbruk og okkupasjon, men ved hjelp av forhandlinger og fredelige midler. 

Dette er den bitre sannheten - som verken vestlige statsledere eller medier ser ut il å forstå.

Dagens konflikt i Afghanistan har en forhistorie. Den er meningsløs - og blodig. For å forstå det som skjer i Afghanistan i dag, må man kjenne denne historien.
 
I 1979 gikk Sovjet inn i Afghanistan.
 
Foranledningen var at sterke muslimske og antimarxistiske krefter gjorde opprør mot den marxistiske regjeringen.  Det marxistiske Afghanistans folkedeokratiske parti hadde året før gjort et statskupp og tatt makten i landet. Dette var et internt oppgjør. Altså en borgerkrig.
 
Den marxistiske regjeringen innførte sekulære lover og nedla forbud mot tvangsekteskap. Den  gjennomførte en rekke gjennomgripende reformer, bl.a. jordreformer, og satte i verk tiltak som reduserte innflytelsen til den muslimske ledelsen. Og den byttet til og med ut det tradisjonelle Afghanske flagget med et rødt flagg.
 
Endringene møtte selvfølgelig motstand. De afghanske marxistene ba om hjelp fra Sovjetunionen. Russerne kom og selv om regjeringen og russerne forente sine anstrengelser for å omskape det isolerte, klanstyrte fjellandet til en marxistisk stat, kjempet de en kamp som var dømt til å mislykkes. 
 
Den konservative, tradisjonsbundne befolkningen som ofte besto av analfabeter med dype røtter i  enkle, bokstavtro religiøse forestillinger, nektet å ta inn over seg ny viten og nye verdinormer og ny moral. De gjorde opprør. 

Det ble en brutal og blodig borgerkrig hvor den erfarne, nådeløse og ressurssterke krigsmakten Sovjetunionen støttet det marxistiske kuppmakerne som satt med regjeringen.
 
Motparten - som så på seg selv som hellige muslimske krigere - var heller ikke uten støtte utenfra. I tillegg til fanatisk tro og dødsforakt var de utstyrt med våpen finansiert av USA  - og mulige andre vestlige land. Og de hadde muslimske naboer med interesse av å bevare et sterkt muslimsk styre i nabolandet.
 
Det gikk som det måtte gå.   
 
Etter en blodig og nådeløs krig som påførte befolkningen store lidelser og tvang en fjerdel av befolkningen på flukt, trakk Sovjet seg ut av Afghanistan med halen mellom beina i 1989.  
 
Man skulle tro at vestlige land ville lære av Sovjetunionens  nederlag og erfaringer, men i oktober 2001 innledet USA en militær aksjon mot Afghanistan. Aksjonen fikk navnet "Operation Enduring Freedom (OEF)". 

I følge president Biden gikk USA med partnere ikke inn i Afghanistan for afghanistanernes skyld, men for å hindre terrorangrep på USA.
 
Målet var å bekjempe terrornettverkene al-Qaida og Taliban. Ikke å gi Afghanistan "enduring freedom", altså varig fred. Innsatsen i Afghanistan har i alle de 20 årene USA og partnere har vært der, vært opprettholdt av hensyn til USAs sikkerhet. Ikke for å sikre fred og trygghet og menneskerettigheter i Afghanistan.

Når USA og NATO nå har trukket seg ut og overlatt landet til Taliban, har kritikken vært  sterk. Ordet svik er brukt. Man spør hva oppholdet i Afghanistan har kostet i penger og i tapte liv og nød og elendig. Og tapt prestisje.

Og mange mener at Vesten - dvs. USA og NATO - har sviktet afghanerne og lagt landet åpent for Talibans religiøse terror.

Hvis Afghanerne ikke ønsker Talibans religiøse fanatisme og hjerteløse styre, er det opp til dem selv å ta til motmæle og til våpen og bekjempe terrorregimet. Det er ikke en sak for vestlige land å tvinge sine vestlige verdier på et  land med helt andre tradisjoner, helt annen tro og sviktende tillit til demokrati og et sekulært samfunn hvor reliøs tro er en privatsak.

Da USA og NATO trakk seg ut, og Taliban meldte sin ankomst, la de troppene som de vestlige okkupantene hadde lært opp, ned våpnene og gav seg over.

Det var ikke okkupantene skyld. Og årsaken var neppesviktende opplæring. Men heller sviktende mot, sviktende dedikasjon og sviktende vilje til å bekjempe vold med vold. 

Hvem kan bebreide dem? I bunn og grunn var de vel trosbrødre. Muslimer - og i mange tilfelle islamister som i sitt hjerte hadde sett på okkupantene som herrer i deres hus. Herrer som de ønsket å bli kvitt.

Okkupantenme er blitt bebreidet at de har trukket seg ut av Afghanistan. Preisdent Biden har fått sterk kritikk. Noen mener at verden er blitt et mer usikkert sted fordi USA - og NATO - har tapt prestisje. For mange kan det se ut som om USA og NATO ble jagd ut av Afghanistan med halen mellom beina, og at Taliban står igjen som USAs og NATOs overmann.

Sannheten er vel heller at okkupantene skulle trukket seg ut for flere år siden. At bestrebelsene på å skape demokrati i det underutviklede, muslimske landet, er holdt i live ved kunstig åndedrett.

Afghanistan er en nasjon med store problemer. Problemer som de må løse internt.

Sovjetunionen måtte betale dyrt for sitt afghanske eventyr. Det har også USA og NATO måttet gjøre. 
 
Verden bør nå innse, og ta konsekvensen av, at stridighetene i Afghanistan er en nasjonal konflikt. En eventuell krig for å nedkjempe Taliban, vil være en intern krig - en borgerkrig. Med borgerkrigens alle kjennetegn. Hvor bror står mot bror, og søster mot søster. 
 
Fremmede makter har ikke noen rettmessig rolle eller plass i denne konflikten!

Kay Olav Winther d.e.
 


 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ulv

I mange år hadde vi ikke ulv i Norge. Tilsynelatende var det ingen som savnet den. Folk gikk trygt på tur i skogen, og sauebøndene slapp smalen på beite. Gaupe og bjørn tok noen sauer, men stort sett fikk saueflokkene gå i fred Så kom det igjen ulv i norske skoger - og landbruksområder. Når et land får ulv etter å ha vært uten ulv noen tiår, er det to sannsynlige forklaringer: Ulv er satt ut. Eller den er innvandret. Den ulven vi har i dag, er ikke norsk. Det er like fremmed i norsk natur som villsvin og mårhunder og andre dyr som krysser landegrensene og inntar nye habitater. Myndighetene har erklært mårhund og villsvin som fremmede arter og uønsket i Norge. Hvorfor vil vi ha ulv? Enkelte villdyr-entusiaster mener at ulven hører hjemme i Norge fordi vi tidligere har hatt viltlevende ulvestammer i vårt land. Ulven som art hører altså hjemme i vår natur, hevder de. Av den grunn bør vi nå akseptere etterkommere etter importert ulv for å gjenopprette en ny norsk ulvestamme. Ogs

Putin - mannen fra fortiden

Enkelte observatører mener at Vladimir Putin i løpet av årene som russisk president har utviklet en personlighetsforstyrrelse. Mye tyder på at det er riktig. Men Putin har aldri vært en person med en stabil psyke og et demokratisk sinnelag. Allerede da han tiltrådte Russlands høyeste embete for første gang, var det klart at han var en person med ubgrensede personlige ambisjoner og overdreven tro på egen fortreffelighet. For alle som ville se, var det åpenbart at den tidligere KGB-agenten ikke ville sky noen midler for å beholde makten selv om hans funksjonsperioder løp ut, og at Russland under hans styre ville kunne bli en fare for såvel tidligere bundsforvandter som naboer. Ikke vanskelig å forutsi I januar 2008 skrev jeg innlegget "Putins Russland - en uberegnelig nabo" på min daværende blogg. I blogginnlegget pekte jeg på at Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men holdt seg i ro. Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin derimot "gir ikke ved dørene. Etter en

Hva går det av Arbeiderpartiet?

Angrepet på regjeringskvartalet og ungdommene på Utøya 22. juli 2011, var et angrep på Arbeiderpartiet. Terroristen angrep regjeringskvartalet fordi det var der Arbeiderpartiet utøvde den politikken som han anså som landsforederi og en fare for den "rasen" han regnet seg som en forsvarer av. Han gikk ikke etter statsministeren eller de enkelte statsråder, men ønsket å demolere det han oppfattet som maktens høyborg. Som et symbol på den ødeleggelsen av "rasen" som regjeringen utøvde der, skulle regjeringskvartalet legges i grus. Som en skamplett skulle det fjernes fra jordens overflate. Etter å ha etterlatt sin dødelige last foran H-blokka, og skadet personer som var på jobb i regjeringskvartalet, la terroristen vegen til Utøya. Der skjøt han med velberådd hu, 69 personer. 69  personer som tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsfylking, og var samlet om det verdigrunnlaget og den praktiske politikken som ungdomspartiet og moderpartiet, sto sammen om, og som kan samles